The Byrds – The Byrds (Asylum LP, 1973)

1) Full Circle; 2) Sweet Mary; 3) Changing Heart; 4) For Free; 5) Born To Rock & Roll; 6) Things Will Be Better; 7) Cowgirl In The Sand; 8) Long Live The King; 9) Borrowing Time; 10) Laughing; 11) (See The Sky) About To Rain

Tiden leger som kjent de fleste sår, og i oktober 1972 samlet de fem originale medlemmene i The Byrds seg hjemme hos Roger McGuinn. Det var første gang de fem spilte sammen siden tidlig i 1966, da Gene Clark fikk nok av interne maktkamper og slitasje som følge av en godt utviklet flyskrekk. Så ble det altså The Byrds som skulle bli det første store bandet fra sekstitallet som ble gjenforent, og ikke The Beatles, som mange musikkinteresserte hadde (håpløst optimistiske) forestillinger om.

Det var nok ikke bare gleden om å spille sammen med gamle venner som brakte de fem sammen igjen. Roger McGuinns The Byrds var ute å kjøre både kunstnerisk og kommersielt. Crosby, Stills & Nash hadde en lang pause og Michael Clarke var uten jobb etter oppløsningen av The Flying Burrito Brothers. Gene Clarks hadde en solokarriere gående, men den kastet ikke mye av seg pengemessig, ufortjent nok. Clark lagde svært gode plater i årene etter at han forlot The Byrds. Chris Hillman var med i Stephen Stills  band Manassas, men ble med da de andre kom sammen.

Selv om The Byrds var signert til Columbia var det Asylum som ga ut det selvtitulerte comebacket. Asylumeier David Geffen fikk til en avtale med Columbia. Plata ble spilt inn høsten 1972 og utgitt mars året etter.

«The Byrds» ble produsert av David Crosby, og endte opp som et helt greit album av sin tid. Det var langt opp til både de klassiske Byrds-albumene fra sekstitallet og til det beste av det Gene Clark, Crosby og Hillman hadde vært involvert etter at det hadde forlatt The Byrds. Det var heller ikke mange stilistiske spor tilbake til klassisk Byrds. Nå var det 1973, hvor singer-songwriters fra Laurel Canyon, med C,S&N i spissen, red høyt. 1973-utgaven av The Byrds la seg tett opp til denne bevegelsen.

Dèt var for såvidt ikke et stort problem. En ren etteraping av gamle bragder var neppe å foretrekke. Verre var det at det var noe halvveis over det hele. Etter sigende holdt de involverte tilbake sine sprekeste sanger, for å spare disse til senere solo utgivelser. Det var heller ikke den store bandfølelsen over det hele, mer en opplevelse av at den enkelte låtskriver kjørte løpet på sine egne sanger.

I god Byrds-tradisjon var det plass til noen coverlåter. Bob Dylan var denne gangen byttet ut med Neil Young. De gjorde versjoner av hans klassikere Cowgirl In The Sand og See The Sky About To Rain, uten å tilføre noe ekstra. Det eneste måtte være at særlig førstnevnte bekreftet at de involverte fortsatt kunne synge himmelsk sammen. Bedre var versjonen av Joni Mitchells For Free, som Mitchel gode venn David Crosby sang med bravur. Og for en låt det var!

Best ut av det Gene Clark, den hemmelige helten i Byrds-historien. Han leverte de to beste sangene på plata. Både Full Circle og Changing Heart var suveren countryrock. Full Circle hadde riktignok allerede blitt utgitt på hans soloalbum Roadmaster, men den plata ble kun utgitt i Nederland, av alle ting.

McGuinns Sweet Mary var heller ikke verst, der den lå mellom Clarks to bidrag først på albumet. Den var skrevet sammen med Jaques Lev og la seg i typisk McGuinnsk folklandskap på dugelig vis. Verre var det med hans andre bidrag, den rett ut traurige Born To Rock & Roll, en baktung femtitallsvise som ikke burde vært utgitt.

Chris Hillman har karakterisert sine to bidrag som leftovers.  Things Will Get Better var i hvert fall hyggelig sekstitalls inspirert pop, om ikke essensiell lytting. Borrowing Time var også i den lyse enden, men nærmere Poco og andre «easy» countryrockere. En bagatell.

David Crosby gjorde en ny versjon av Laughing, som han hadde med på soloalbumet sitt fra 1971, med begrunnelse at sangen var fra 1967 og opprinnelig tiltenkt The Notorious Byrd Brothers. Laughing var typisk Crosby; langstrakt, «vridde» akkorder og temmelig herlig. Long Live The King var ny, og tok for seg hvor «fælt» det var å bli stjerne. Han led nok fryktelig den gutten. Sangen var ikke all verden, selv om den hadde mye av det karakteristiske Crosbyske over seg.

Og det var det hele. Det skal legges til at det var en fornøyelse å høre disse gutta synge, både sammen og hver for seg. Plata var uforpliktende og hyggelig nok, men sett i det store bildet en bagatell.

«The Byrds» gikk til 20. plass i USA og 31. plass i UK. Plata fikk kun middels kritikk (fortjent nok) og dermed fislet det hele ut i ingenting.

The Byrds var  historie.

Rating: 6,5/10