Baroness – Blue Record (Relapse LP, 2009)

1) Bullhead’s Psalm; 2) The Sweetest Curse; 3) Jake Leg; 4) Steel That Sleeps The Eye; 5) Swollen And Halo; 6) Ogeechee Hymnal; 7) A Horse Called Golgotha; 8) O’er Hell And Hide; 9) War, Wisdom, And Rhyme; 10) Black­powder Orchard; 11) The Gnashing; 12) Bullhead’s Lament

Etter Rød kom Blå, og Blue Record var søsteren til Red. Blue var ingen blek kopi av forgjengeren. Tvert imot var Blue en foredling og en perfeksjonering av forgjengeren, som den nysgjerrige lytter kunne ane allerede ved en titt på omslaget. Vokalist John Dyer Baizleys fantastiske kunst løftet omslagene langt over gjennomsnittet, hvorpå tegningenes kompleksitet og skjønnhet sa mye om det musikalske innholdet.

Da gruppa gikk i The Track Studio i Plano Texas sent på våren 2009, var det med ny gitarist og ny produsent. Begge endringene var med på å skille Blue fra Red. Gitarist Pete Adams var en smule hissigere på grøten enn forgjenger Blickle, både i tvillingspillet med Baizley og i det rene solospillet. Han ga enda mer farge og tekstur til musikken, noe som var med på å løfte totalen ytterligere.

Produsent John Congleton var et overraskende valg for mange. Metalmiljøene var ofte introverte og skeptiske til «utenforstående», og det sa mye om Baroness innstilling at de valgte en produsent som hadde The Roots, Bill Callahan, Modest Mouse og Explosions In The Sky på kundelisten. Congleton hadde også sitt eget band, den fine truppen The Paper Chase, som laget flere plater med oppfinnsom indierock.

Congleton gjorde en kjempejobb med Baroness. Blue var smidig, tung og elegant. Gruppa låt formidabelt; en veloljet maskin av ekstraordinær klasse. Her var det lys og skygge, kontemplative og blytunge partier og en sjelden melodistyrke. Musikken var progressiv og lett tilgjengelig, varig og umiddelbar; Blue var en klassiker.

Blue bestod av tolv spor unnagjort på 44 økonomiske minutter. Mer enn noe annet var Blue ett sammenhengende stykke musikk, selv om plata var delt opp i låter som stod på egne bein. Sporene fløt sømløst sammen, hvor forskjellige tema beveget seg over i hverandre på sjeldent effektivt og sjelfullt vis. Tidvis var det vanskelig å huske hvor i Blue man befant seg; var plata på starten, midten eller sågar på slutten? Lytteren duppet lykkelig rundt i Blue, som var både 44 minutter kort og samtidig evig. Plata var proppfull av spilleglede og overskudd, av nysgjerrighet og inspirasjon.

Som Red var Blue en gedigen gitarplate, selv om vokalen tok litt mer plass denne gangen. Baizleys ropende vokal var ikke gruppas sterkeste kort, men fungerte godt nok og sørget for å forankre Baroness i sludgemetallen. For alle impulser til tross; Baroness var fortsatt forankret i det tunge. Tidvis var Blue faktisk en smule tyngre enn forgjengeren, uten at inspirasjonene fra klassisk rock, tidlig heavy metal, indierock og postrock var skjøvet til side. Blue var mer ekstrem i begge ender; varere og mykere på det ene siden og tyngre og slemmere i den andre. Her fantes både C, S, N & Y – aktige Steel That Sleeps The Eye og blyrock-mot progmetal i A Horse Called Golgotha – og mye midt imellom.

Congletons produksjon fikk virkelig klemt all mulig saft ut av innspillingene. Særlig den formidable lyden av gitarene må trekkes frem, sammen med trommelyden. Ikke å forglemme! Blue hadde en helt særegen, «tørr» trommelyd som kledde uttrykket perfekt, og virkelig viste frem den herlige trommeslageren Allen Blickle.

Blue kjedet aldri, der stadige stemningsskifter, nye melodilinjer, riff og progrock ble blandet til en av de beste metalskivene av sin tid. Forresten, utvid det til en av de beste skivene av sin tid overhodet.

Rating: 9/10