The Byrds – Live At The Fillmore (Columbia cd, 2000, 1969)

1) Nashville West; 2) You’re Still On My Mind; 3) Pretty Boy Floyd; 4) Drug Store Truck Drivin’ Man; 5) Medley: Turn! Turn! Turn! / Mr. Tambourine Man / Eight Miles High; 6) Close Up The Honky Tonks; 7) Buckaroo; 8) The Christian Life; 9) Time Between; 10) King Apathy III; 11) Bad Night At The Whiskey; 12) This Wheel’s On Fire; 13) Sing Me Back Home; 14) So You Want To Be A Rock’n’Roll Star; 15) He Was A Friend Of Mine; 16) Chimes Of Freedom

The Byrds var et turnerende band gjennom store deler av karrieren, fra starten av hvor de spilte på klubber i Los Angeles, fulgt av turneer da suksessen med debuten løftet gruppa opp på pophimmelen. The Byrds fortsatte med intens turnering gjennom hele den «sene» delen av karrieren, definert til 1969 til 1973, hvor gruppa mer eller mindre levde på veien. I gruppas første år var det ikke vanlig med konsertopptak av rockband på plate. Det skyldtes både magert opptaksutstyr og underutviklede forsterkere og høyttalere. Det var også magert med konsertopptak i den senere delen av karrieren, til tross for at gruppa holdt på godt inn i livealbumets gullalder på syttitallet. Det eneste offisielle produktet var livedelen av (Untitled). Som anført tidligere var dèt ikke gruppas største øyeblikk. Særlig vokalen til McGuinn var problematisk, der han hes og sliten kjempet seg gjennom sangene. Det var leit, for gruppas rykte som et solid liveband ble bekreftet av alle som hadde sett dem på en god kveld.

I 2000 ga Columbia ut opptakene fra to konserter i Fillmore West, 7. og 8. februar 1969.  Disse kveldene varmet The Byrds opp for et kortsiktig prosjekt bestående av Mike Bloomfield, Nick Gravenites og Mark Naftalin.

Det var en fersk utgave av The Byrds som opptrådte disse kveldene i februar 1969. Roger McGuinn, John York, Gene Parsons og Clarence White hadde ikke spilt lenge sammen på dette tidspunktet. Med det utgangspunktet var det et forbløffende velspillende Byrds som kan høres på disse verdifulle opptakene.

Materialet hadde en overvekt av da nylig utgitte Dr. Byrds & Mr. Hide og forgjengeren Sweethearts Of The Rodeo. I tillegg var det plass til noen countycovers, som Merle Haggards Sing Me back Home og Buck Owens Buckaroo. Gruppa slapp heller ikke unna sine gamle hits, og medleyen med Turn!Turn!Turn!, Mr. Tambourine Man og Eight Miles High ble levert med bravur, og med god respons fra publikum. Låtutvalget var en god blanding av country, countryrock og «klassisk» rock, selv om deler av materialet fra Dr. Byrds & Mr. Hide ikke var all verden.

Roger McGuinn tok seg av det meste av vokalen, og den nye konstellasjonen var ikke i nærheten av harmonisangen til det originale Byrds. Det var også lett å savne sterke vokalister som Crosby og Parsons, men heldigvis var McGuinn i langt bedre vokal form denne gangen enn det tidvis traurige nivået på (Untitled).

I motsetning til mange andre rockband på denne tida unngikk The Byrds (foreløpig) de mest utsvevende utskeielsene, og spilte ganske rett frem gjennom sangene sine. Dét gjorde ikke opptakene til kjedelig lytting. Live At The Fillmore var nemlig mer enn noe annet en dokumentasjon av hvilken fantastisk gitarist Clarence White var. White, som var det medlemmet av alle, etter McGuinn, med lengst fartstid i The Byrds med sine seks år, var en av rockens tapte, unge døde. Bilulykken i 1973 tok fra oss en fenomenal gitarist, som heldigvis er over hele Live At Fillmore. White og Parsons fant opp den såkalte String Benderen, en anordning som ble festet til B-strengen på gitaren, og gjorde at han kunne supplere tradisjonelt gitarspill med steelgitar lignende toner.

White var kjent for å stå bom stille på scenen, i god tradisjon etter bluegrass musikken han kom fra, innhyllet i en haug av hår og skjegg, og nærmest flytende gjennom sangene, som om han var ett med gitaren. Så godt som samtlige spor på Live At The Fillmore hadde hans preg over seg, og gitarspillet løftet resten av gruppa til dyst.

Rating: 7,5/10