Brainticket – Psychonaut (Bellaphon LP, 1972)

1) Radagacuca; 2) One Morning; 3) (There’s a Shadow) Watchin’ You; 4) Like a Place in the Sun; 5) Feel the Wind Blow; 6) Coc’o Mary

Det Brainticket som spilte inn Cottonwoodhill gikk raskt i oppløsning.  Ron Bryar døde dessverre like etter utgivelsen og Cosimo Lampis og Werner Fröhlich gikk videre til hard rock bandet Toad, hvor de spilte sammen med blant andre italieneren Vittorio «Vic» Vergeat. Toad ga ut to fine album i 1971 og 1972. Toad kan sammenlignes med andre langhåringer som Sperrmüll, Fuzzy Duck og Bakerloo.

Da det var klart for oppfølgeren Psychonaut, hadde Joel Vandroogenbroeck samlet et nytt band. Han trakterte orgel, piano, fløyte, sitar og vokal selv, og hadde med seg Rolf Hug (gitar, tabla, vokal), Martin Sacher (bass, fløyte) og Barney Palm (trommer, perkusjon). Vokalist Dawn Muir var erstattet av en viss Jane Free. I tillegg bidro Carol Muriel med resitasjon på et spor. Hva Peter, som var oppført med «Witch Doctor and Good Vibes», bidro med, skal ikke sies for sikkert, men at det var en hippie/kommunal vibb over Psychonaut var det ingen tvil om.

Med Psychonaut tok Brainticket musikalske steg i flere retninger, og fjernet seg i stor grad fra Cottonwoodhills maniske dyrking av psykotisk minimalisme. Tidvis kunne riktignok linjene tilbake til Cottonwoodhill skimtes, først og fremst gjennom Vandroogenbroecks orgel.

Psychonauts seks spor spant opp et magisk musikalsk lerret, med en gjennomgående folk-psykedelisk-progressiv stemning av tiden. Musikken varierte fra spor til spor, men det var en gjennomgående løs stemning over det hele. I løpet av den drøye halvtimen plata varte, kunne det høres influenser fra Hawkwind (i kosmisk lune) og andre freaks fra Notting Hill, acid folk ala Incredible String Band, sen psykedelia og tradisjonell progressiv rock. Den innrøkte kosmiske stemningen ble underbygget av det surrealistiske omslaget, som sendte tankene i flere retninger; psykedelisk – progressiv new age var kanskje en brukbar beskrivelse for helheten som var Psychonaut.

Albumet åpnet med den skrudde Radagacuca, hvor orgelet ble blandet med med ekkobelagt fløyte, og umiddelbart sendte lytteren ut i sine egne ytre rom. Sakte, men sikkert skled tabla, akustiske gitarer og Frees vokal inn i bildet, og resultatet ble et stykke magisk acid folk, der det siste halvannet minuttet trakk opp noe av den hysteriske stemningen fra debutens tittelspor.

One Morning var i nabolaget til det Popul Vuh drev med på samme tid; vokal, akustisk piano og tabla ble blandet med lydeffekter til et stykke krautfolk av ypperste klasse. Side 1 ble avsluttet med den slepende progorgien (There’s a Shadow) Watchin’ You, som dro i vei med fullt rockoppsett, Frees vokal, gitar- og orgelsolo. Den kunne minne om The Beatles Hey Jude i anslaget, men var likevel noe annet.

Side to åpnet i samme stil som side en avsluttet i. Like A Place In The Sun hadde litt høyere tempo, men samme bandoppsett, med dominans av orgel og Frees vokal. Her bidro også Carol Muriel med resitasjon. Både Watchin’ You og Like A Place In the Sun plasserte Brainticket godt i 1972s alternative musikkultur på kontinentet.

Med Feel The Wind Blow var Brainticket tilbake i acid folk, denne gangen sågar med et skikkelig refreng i den utglidende musikken.

Som for å balansere folk og rock med tre spor hver, var avslutningssporet Coc’o Mary en heidundrende freakout, en instrumental drevet av orgel, gitar og fløyte, som på et vis bandt Psychonat sammen med Cottonwoodhill.

Der hadde man Psychonaut; utflytende stemning, med musikk fordelt jevnt mellom det folky tilbakelente og det spacerockende aggressive. Plata var ikke like unik som Cottonwoodhill, men holdt høyt nivå, og er et nødvendig bekjentskap for alle med interesse for psykedelia, acid folk, prog og krautrock. Og hvem har ikke det?

Rating: 8/10