Bardo Pond – Amanita (Matador cd, 1996)

1) Limerick; 2) Sentence; 3) Tantric Porno; 4) Wank; 5) The High Frequency; 6) Sometimes Words; 7) Yellow Turban; 8) Rumination; 9) Be A Fish; 10) Tapir Song; 11) RM

 Etter at Bufo Alvarius skapte oppstandelse og buzz i undergrunnen, var det kresne plateselskapet Matador raskt på ballen og signerte Bardu Pond. Matador skulle være gruppas hjem frem til 2001. De ga ut fire album i denne perioden. Matador var noe nær perfekt for Bardo Pond på dette tidspunktet i karrieren. Selskapet hadde et troverdig navn i de «rette» kretsene, med navn som Pavement, Thinking Fellows Union 282, Railroad Jerk, Unsane, Superchunk, Liz Phair og Yo La Tengo i stallen. De tilførte også ressurser, slik at Bardo Pond kunne løftet produksjon og innspilling til neste nivå.

Amanita ble utgitt i april 1996, og har blitt stående igjen som Bardo Ponds kanskje beste album. Musikalsk sett fortsatte gruppa i tilnærmet samme spor som på debuten. Det var fortsatt en slepende, dypt psykedelisk støyrock med massiver av gitarer som dominerte, men høyere produksjonsverdier åpnet opp lydbildet, noe som tilførte mer luft og større dynamikk. Det ga bedre plass til Isobel Sollenbergers vokal og fløyte, noe som musikken nøt godt av.

Denne gangen holdt låtene seg innenfor rimelighetens grenser rent tidsmessig. Her var ingen tretti minutter lange utblåsninger ala forgjengerens Amen. De elleve sporene varte mellom fire og ti minutter. Totalen var likevel minst like mektig som sist, med en samlet spilletid på 74 minutter var Amanita en solid og transcenderende dose moderne psykedelia. Det var også et større innslag av det melodiøse på Amanita; her nærmet Bardo Pond seg sanger, og ikke kun stemninger. Likevel var gruppa fortsatt sitt unike jeg, plata var tross alt oppkalt etter den giftige soppfamilien Amanita, hvor enkelte arter har hallusinogene egenskaper.

Bardo Pond skrev musikken sammen, og selv om det var strammere struktur denne gangen, er det å anta at mye av materialet var jammet frem. Sollenberger skrev alle tekstene og stod for all sang.

Amanita var et svært vellykket stykke tung og intens space- og støyrock. De kolossale, stive gitarene som stod alene og ulte av fuzz og støy de første fem minuttene på åpningssporet Limerick, satte stemningen for en altoppslukende opplevelse. etter innledningen endret uttrykket karakter, da Sollenbergers stemme, trommer og bass la seg på plass i gitarregnet; da ble det en nesten religiøs følelse over musikken. Stemninger av metafysikk, okkultisme og spiritualitet lå som en sky over hele plata, i kombinasjon med en stein stoner-stemning. Det var fabelaktig gjort, og Amanita hadde neppe sin like innen dette segmentet på nittitallet, med mulig unntak for gruppas egne samarbeid med Roy Montgomery, i prosjektet Hash Jar Tempo. Roy Montgomery ble også hyllet på Amanita, gjennom det avsluttende sporet, titulert RM.

Amanita kom best til sin rett ved lytting til hele albumet – og helst på høyt volum. Amanita rev lytteren med seg i et kakafonisk lydbad, hvor gitarene tok over verden. Slik var Amanita først og fremst en moderne spacerockodysse, en støygitarsuite, en narkotisk øvelse i gitarbliss.

Så var det også spor som skilte seg særlig ut. Sentence var et stykke spacedoom, med usannsynlig stein vokal fra Sollenberger, og tung riffing fra brødrene Gibbons, i hver sin høyttaler. Tantric Porno var ikke dårligere, med en like fjern vokal fra Sollenberger – hun var virkelig x-faktoren i gitarøset på Amanita – og en dynamikk hvor sangen ble tatt fra det tilbakelent, umiddelbare til et voldelig støyparti midtveis, før det hele roet seg igjen. Aller best var den absurde og vakre Be A Fish, hvor Sollenberger drømte om å være en fisk når hun svømte. Ikke verst, og sikkert en tekst som var drømt frem under soppsmaking.

Rating: 9/10