Banco Del Mutuo Soccorso – Urgentissimo! (CBS LP, 1980)

1) Senza Riguardo; 2) Dove Sarà; 3) C’E Qualcosa; 4) Luna Piena; 5) Paolo Pà; 6) Felice; 7) Ma Che Idea; 8) Il Cielo Sta In Alto

Det var ikke rent få progrock grupper som klødde seg i hodet på slutten av syttitallet og lurte på i all verden som hadde truffet dem. Punk, new wave og disco dominerte mediabildet fullstendig, og et hvert progressivt album som ble utgitt ble stort sett slaktet. Musikkpressen formelig brølte «boring old fart», med ond, heslig ånde på kjøpet. Så skal det sies at det rent kommersielt slett ikke var så verst for en del av dinosaurene, enten det dreide seg om arenarockere eller progrockere. Det var nok å minne om Genesis og Yes fortsatte suksess utover åttitallet. Disse to hadde tilpasset utrykket til den nye tiden, og deres eksempler var nok mye av grunnen til at andre gamle progressive helter tok en tilsvarende høyresving mot kommersielle jaktmarkeder. Så også med Banco, som på 1980 albumet Urgentissimo! hadde vasket seg rene for alle spor av sin fortid. Det var tydelig at medlemmene hadde gjennomført en solid strategiprosess, for det var samme gjengen som spilte på denne plata som spilte sammen fra siste halvdel av syttitallet. Det betød at de drivende kreftene var enige om et totalt hamskifte, det kom ikke som et resultat av påvirkning fra nye musikere eller andre; her stod brødrene Nocenzi og vokalist Di Giacomo tilbake som de skyldige.

Urgentissimo! bestod av rendyrket poprock, produsert etter alle det nye tiårets kunster og regler. Her fløt synthene over et pompøst, glasert lydbilde, mens låtene stort sett holdt seg i samme takt og tone; det var ingen musikalske sprell her. Tidvis låt det så skamløst populistisk at man nesten rødmet; sjekk for eksempel den fryktelige Paolo Pa. Det skal sies at alt ikke låt like ille, det var tendenser i retning av kunstpop noen få steder, eksempelvis på åpningssporet, og det var ingenting å si på hverken spill eller sang. Det hjalp bare så sørgelig lite når sangene var konforme, kjedelige og så patetisk lystige at det var til å grine av. Det ble også noe merkelig med den voldsomme vokalen til Di Giacomo, han sang fortsatt som om det stod om livet. Det passet fint på gruppas svære progressive forløp, men ble latterlig i denne settingen.

Et lyspunkt var det at gruppa ikke prøvde å bearbeide noen av sine gamle klassikere, slik de gjorde med grusomt resultat på forgjengeren Capolinea. Ellers var det magert, med kun to spor som skilte seg litt positivt ut, med visse kunstpop aspirasjoner; det nevnte åpningssporet Senza Riguardo, og Luna Piena, med sin skrudde melodiføring.

Kommersielt sett var Urgentissimo! vellykket. Plata nådde en 11. plass på albumlistene i Italia. Dermed var sikkert gruppas nye plateselskap CBS fornøyd.

Rating: 3/10