Baroness – Purple (Abraxan Hymns cd, 2015)

1) Morningstar; 2) Shock Me; 3) Try To Disappear; 4) Kerosene; 5) Fugue; 6) Chlorine & Wine; 7) The Iron Bell; 8) Desperation Burns; 9) If I Have To Wake Up (Would You Stop The Rain); 10) Crossroads Of Infinity

Det tok tid for Baroness å komme tilbake etter bilulykken i England i august 2012. Gruppa begynte å røre på seg igjen først i april 2013, med turneer i USA og Europa. Da hadde trommeslager Allen Bickle og bassist Matt Maggioni (som kom med først etter utgivelsen av Yellow And Green) forlatt Baroness. De to ble erstattet av henholdsvis trommeslager Sebastian Thompson og bassist Nick Jost. Thompson spilte også trommer i California bandet Trans Am, som hadde imponert med krautinspirert hypnorock. Gitarist Pete Adams var fortsatt hjertelig tilstede gruppa.

I desember 2015 var gruppa klar med et nytt album. De fire medlemmene hadde fått med seg produsent David Fridmann, og spilte inn det som ble Purple i Tarbox Road Studios i Cassadaga, New York.

Fridmann var først og fremst kjent for å ha produsert Flaming Lips og Mercury Rev, men hadde også jobbet med flotte artister som Sleater-Kinney og Low. Fridmanns påvirkning på Baroness var tilsynelatende likevel ikke så stor. Gruppa låt fullstendig som selv. Purple lå tettest opp til gruppas første hele album, Red. Plata manglet noe av den lydmessige magien fra Blue og Yellow And Green. Fridmann og Baroness klarte ikke helt å gjenskape det John Congleton hadde fått til på de to albumene. Purple låt  “trangere” og mer kompakt, selv om det fortsatt var rom for lys og skygge. Det var bare det at de to forgjengerne hadde skjemt bort lytterne så ettertrykkelig.

Purple var konsentrert og bastant. Hele albumet var unnagjort på 42 minutter, og hadde kun åtte nye sanger, i tillegg til en instrumental og en avsluttende bagatell på 16 sekunder. Musikken var mer kontant og rett på enn på en stund, uten at det var snakk om et tilbaketog til ren sludge metal. Baroness leverte fortsatt en inspirert miks av hard rock, sludge, indierock og tradisjonell heavy metal. Navn som Thin Lizzy, Mastodon og tidvis Metallica var naturlige referanser, selv om Baroness fortsatt hadde egenarten i behold.

Baroness hadde fortsatt evnen til å komponere hektende låter og fremføre dem med energisk tilstedeværelse. Vokalist Baizley la seg et sted mellom den rene vokalen på Yellow & Green og Reds ropende stil. Likevel var det noe smått forutsigbart over deler av Purple. For første gang kunne man få en følelse av å ha hørt ord, vendinger og musikalske løsninger før; Baroness overrasket ikke på Purple. Plata var mer av en konsolidering. Dèt var en smule skuffende, fra en gruppe som hadde vist nye sider og kvaliteter ved hver eneste nye utgivelse så langt. Uansett, den man elsker tukter man som kjent, og da den første skuffelsen over manglende fornyelse hadde lagt seg, var det mye god musikk å hente på Purple.

Singelen Shook Me var ultrafengende Baroness-pop, med en sjelden umiddelbarhet, et fengende refreng og smått progressive anslag. Også den Lizzy-gitarsoloen da gitt! Den vakre instrumentalen Fugue sendte tankene til Yellow And Green (for en gangs skyld). Fugue gled over i mektige, seige Chlorine & Wine, hvor Baizley virkelig dro på med sjelrensende intensitet.

Desperation Burns var hakkete metal med vidd og løft, og et rifforama som skilte seg ut. Purples definitive høydepunkt var likevel If I Had To Wake Up (Would You Stop The Rain). Her nærmet de seg det musikalske ambisjonsnivået fra forgjengeren, i en ballade som bygde på seg opp og ut, til forbløffende høyder. Den var melankolsk og frisk samtidig.

Purple ble en suksess, både blant kritikere og publikum. Baroness hadde maktet å komme tilbake og var vel tilbake på karriere sporet. Dèt var vel fortjent, selv om Purple var det svakeste av deres fire album så langt.

Rating: 7,5/10