Bardo Pond – On The Ellipse ( ATP cd, 2003)

1) JD; 2) Every Man; 3) Dom’s Lament; 4) Test; 5) Walking Clouds; 6) Night Of Frogs

«Always different and always the same» uttalte John Peel om sitt favorittband The Fall. De samme gullkornene kunne ha blitt brukt om Bardo Pond. For selv om Bardo Pond ikke lenger hadde den samme nyhetens interesse i undergrunnen som i gruppas tidlige år, viste de en forbløffende evne til å holde seg interessante, og maktet å fornye sitt musikalske uttrykk innen rammene av space- og dronerock. Så også på On The Ellipse, gruppas første album på ATP. Bardo Pond var igjen redusert til de fire kjerne-medlemmene, hvor Isobel Sollenberger tok seg av vokal, fløyte og fiolin, brødrene Gibbons gitarer, synth og perkusjon, og Takeda bass.

Åpningen på On The Ellipse, et halv minutt med èn dronende gitartone, satte lytteren i modus for en typisk metallisk behandling fra gjengen fra Philadelphia, men så feil kunne man ta. I stedet for mer feedback begynte en akustisk gitar å klimpre forsiktig i den ene høyttaleren, før Sollenberger dro i vei med sedvanlig slørete røst. Gitar, bass og trommer falt så på plass, men med en sjeldent avmålt forsiktighet.

På On The Ellipse dyrket Bardo Pond tidvis akustiske, ambiente stemninger. Det hvilte en sær tristesse over plata, en tåkete melankolsk, mørk stemning. De elektriske gitarene klarte ikke å holde helt igjen. Reverb og feedback var fortsatt på plass i stort monn, men var myket opp en smule. Stemmen til Sollenberger tok større plass enn før; tydeligere og lenger fremme i lydbildet, gjerne multitracket med seg selv.

Jd gikk over i Every Man, som bygde seg opp fra en forsiktig akustisk start til sløy moderne spaceblues, hvor gitarene spilte opp under Sollenbergers fløyte, som fløt som en vennlig ånd over begivenhetene. Det låt ekstraordinært psykedelisk og var både fjernt og nært, der stemmen og fløyta til Sollenberger ble holdt sånn noenlunde i kontakt med virkeligheten gjennom tung ankring i gitarer, bass og trommer, før fløyta stod alene tilbake avslutningsvis.

Sollenbergers fløyte dominerte også den svale omfavnelsen Dom’s Lament, som skled sakte frem over rolig hav, innestengt og åpen på samme tid; Bardo Pond viste frem en forbløffende beherskelse og konsentrasjon på On The Ellipse.

Test strammet det elektriske grepet, og skrudde intensiteten opp flere hakk, med tung rytmeseksjon og glødende gitarer. Her var Bardo Pond på sitt mest gjenkjennelige. Walking Clouds var tilbake i akustisk psykedelia, med ekko på gitarene, fløyte og elektronikk forsiktig skurrende i dypet, stein latter og en hviskende mannsstemme. Walking Clouds var noe av det mest genuint psykedeliske stykke musikk laget etter 1970, med sin kombinasjon av spacehypnotisering ala Klaus Schulze, skrudde gitarfantasier cirka sen John Fahey og innrøkt acid folk, spilt av asfaltjegere fra en amerikansk storby.

Night Of Frogs avsluttet The Ellipse med harsk støyblues, som bygde seg sakte opp, slik at lytteren fikk hentet seg inn etter trippen Walking Clouds. Etter hvert var det dog ingen nåde, og Bardo Pond rullet over lytteren med monolitter av feedback, kun formildet av Sollenbergers alverøst et sted inne i rabalderet.

Rating: 8/10