Banco Del Mutuo Soccorso – Donna Plautilla (BMG/Recordi LP, 1989/1969)

 1) Ed Io Canto; 2) Cantico; 3) Piazza Dell’Oro; 4) Mille Poesie; 5) Un Giorno Di Sole; 6) Un Uomo Solo; 7) Bla, Bla, Bla; 8) E Luce Fu; 9) Mille Poesie (version 2); 10) Donna Plautilla

Banco debuterte som kjent i 1972, og fremstod da som et ferdig formet progrockband, med særpreg og identitet. Så er det likevel slik at ingen kommer fiks ferdig til denne verden, ei heller Banco. Opprinnelsen til dette originale bandet finner vi tilbake i 1969. Gruppa spilte da inn et album for RCA, som ikke så dagens lys før i 1989.

Besetningen som spilte inn Donna Plautilla bestod av Vittorio og Gianni Nocenzi, på henholdsvis keyboards og piano, Claudio Falco på gitar, Fabrizio Falco på bass og Franco Pontecorvi på trommer. Da gruppa debuterte på «ordentlig» i 1972, var det kun brødrene Nocenzi som fortsatt var med, i det som skulle bli den klassiske Banco-besetningen.

Donna Plautilla viste frem en fersk gruppe, på søken etter egen identitet. Uttrykket var veldig av tiden, det vil si en blanding av psykedelia, protoprog, rock og pop. Brødrene Nocenzis tangentinstrumenter var allerede her det bærende element i Bancos musikk, uten at det hele kunne sammenlignes med den gruppa som møtte verden i 1972. En stor forskjell var selvsagt fraværet av gruppas senere vokalist DiGiacomo. I 1969 var det Vittorio Nocenzi som sang. Nocenzi sang for så vidt ikke så verst, men han var ikke nærheten av det særpreget og den karakteren DiGiacomo skulle sette på musikken.

Musikken på Donna Plautilla var skikkelig innspilt og produsert, og var mer eller mindre et ferdig produkt. Produksjonen klarte imidlertid ikke å tildekke det faktum at musikken var uten særpreg, og bar preg av å være levert av et ferskt band, som lyttet storøyd til sine inspirasjonskilder og lærte seg håndverket samtidig.

Donna Plautilla var hovedsakelig av historisk interesse. Det var lite som hevet seg opp mot det nivået gruppa skulle holde gjennom syttitallet. Melodiene var stort sett trivielle sjangervariasjoner, langt unna det beste 1969 leverte av musikk. I 1969 var da også Progressive Italiano helt i fødselen, så det var for så vidt ikke så rart. Der musikken klarte å sprenge seg ut av det trivielle, ødela vokalen en smule, der Vittorio Nocenzi hadde et uttrykk som ikke kledde låtene. Sjekk for eksempel  i Un Uomo Solo og Bla, Bla, Bla, som begge hadde progressive innslag som løftet, men som ble dyttes til jorden av vokalen.

Det beste materialet kom mot slutten. Den lange E Luce Fu hadde et herlig driv, og kunne minne om tidlig Emerson, Lake  & Palmer. Det samme gjorde det instrumentale tittelsporet. Disse to ble beholdningen på plata.

Er du oppriktig interessert i Banco hører Donna Plautilla med i samlingen. Plata gir et bilde av hvordan det hele startet. Er du bare sånn passe interessert i bandet er det en haug plater som bør prioriteres foran denne.

Rating: 5/10