The Kinks – The Kink Kontroversy (PYE LP, 1965)

1) Milk Cow Blues; 2) Ring The Bells; 3) Gotta Get The First Plane Home; 4) When I See That Girl Of Mine; 5) I Am Free; 6) Till The End Of The Day; 7) The World Keeps Going Round; 8) I’m On An Island; 9) Where Have All The Good Times Gone; 10) It’s Too Late; 11) What’s In Store For Me; 12) You Can’t Win

Klassikeren A Well Respected Man, fra september 1965, nådde 13. plass i USA. I UK ble sangen utgitt som en del av EPén Kwyet Kinks. Med A Well Respected Man var Ray Davies i gang med sine skarpe og fornøyelige beskrivelser av britisk samfunnsliv. Davies var den fremste betrakteren av sosiale forhold og enkeltskjebner populærmusikken i Storbritannia noen gang fostret, noe det skulle komme utallige eksempler i årenes løp. Hans evne til å beskrive enkeltskjebner, både høy og lav, og sette dem inn i en allmenngyldig og menneskelig setting var unik. Like ofte alvorlig og empatisk, som andre ganger ironisk og rett ut sarkastisk.

A Well Respected Man var ikke å finne på The Kinks neste album, og der var det ikke så mange eksempler på Davies sosiale vidd. The Kink Kontroversy bygde på forgjengernes beatpop, med fokus på kjærlighet og «you and me» sanger, med noen unntak. Bruddet med denne tilnærmingen, og et fokus på album som album, skulle imidlertid lure rundt neste sving. Likevel var The Kink Kontroversy gruppas beste album så langt, og Davies var i ferd med å finne formen som melodisnekker.

1965 var et slitsomt år for Ray Davies og The Kinks, suksessen til tross. En nær mytisk krangel mellom Dave Davies og trommeslager Mick Avory endte med at Avory kylte en cymbal etter Dave under en konsert i Cardiff i mai 1965. Resultatet var at Avory havnet ute i kulda, og kun deltok på noen få spor på The Kink Kontroversy. Han ble erstattet av Clem Cattini, mest kjent som studiomusiker på diverse innspillinger for Joe Meek, på ti av tolv spor. Ikke nok med krangling internt, The Kinks røk også på problemer i USA, hvor gruppa havnet i bråk med de sterke amerikanske musiker-fagforeningene, med det resultat at gruppa ble bannlyst fra å opptre i USA helt frem til 1969. I tillegg var Ray Davies misfornøyd med plateselskap og management, og nær utslitt av maset om å hele tiden komme opp med nye hits.

Med dette som bakteppe spilte gruppa inn The Kink Kontroversy i løpet av en drøy uke, i Pye Studios, nok en gang med Shel Talmy som produsent, og med hjelp fra Nicky Hopkins på piano. Ray Davies hadde med seg ti nye komposisjoner, som ble supplert med I Am Free av broder Dave og en versjon av Sleepy John Estees gamle traver Milk Cow Blues.

Milk Cow Blues åpnet albumet i en forrykende versjon, og var den beste r&b låten Kinks spilte inn i løpet av de tre første albumene. Det var som om gruppa sa vel blåst! nå er vi ferdig med planking av gamle låter, la oss snu arket. Og det gjorde de i alle fall delvis denne gangen, hvor Ray Davies markerte seg på klassikere som Till The End Of The Day, I’m On An Island og ikke minst Where Have All The Good Times Gone. Disse tre pekte frem mot de klassiske Kinks platene fra den gyldne perioden mellom 1966 til 1971. Her var melodistyrken på plass, og Dave viste seg frem som en svært lovende gitarist. På Where Have All The Good Times Gone harselerte Ray Davies med foreldregenerasjonens nostalgiske glansbilde av fortida. Denne harselasen kunne vært laget om Ray selv noen få år senere, der han i 1967 og 1968 lengtet tilbake til det gamle, forsvunnede England.

Resten av plata var mer variabel, uten at låtene noen gang ble direkte svake. Ring The Bells var vakker folkpop uten den helt store høyden – men likevel. Gotta Get The First Plane Home var kul beatpop, det samme gjaldt The World Keeps Going Around, som også hadde et arrangement med lette psykedeliske anslag. Dave Davies bidrag I Am Free var høyst middels og han skulle prestere bedre etterhvert, men han var i hvert fall i ferd med å utvikle en egen identitet som vokalist.

Albumet nådde 9. plass på i UK, men kun 95. plass i USA.

Rating: 7/10