Bark Psychosis – ///Codename : Dustsucker  (Fire cd, 2004)

1) From What Is Said To When It’s Read; 2) The Black Meat; 3) Miss Abuse; 4) 400 Winters; 5) Dr. Innocuous / Retarded; 6) Burning The City; 7) Inqb8tr; 8) Shapeshifting; 9) Rose

Etter den utmattende innspillingen av Hex hanglet Bark Psychosis videre en liten stund til. De ga EPen Blue og spilte noen konserter, før det hele ramlet sammen, uten at gruppa formelt ble oppløst. Blue var tungt inspirert av dansemusikk, der Graham Sutton så mer hen til Aphex Twin og Autechre enn andre postrock-band.

Etter hvert som medlemmene i Bark Psychosis falt fra, konsentrerte Sutton seg om produksjon, gjesteopptredener på andres plater og egne innspillinger under aliaset Boymerang. Boymerang var et rendyrket drum ‘n’ bass prosjekt, langt unna Hex svale postrock. Under dette monikeret ga Sutton ut et album i 1997, Balanse Of The Force. Sutton bidro også tungt på O. rangs to album, der de tidligere medlemmene i Talk Talk – minus Mark Hollis – fortsatte å lage musikk i tradisjonen etter moderskipet. Mest tid brukte Sutton på produsentjobbing. Han produserte en størrelse som Jarvis Cocker (ex-Pulp) og britiske band som blant annet British Sea Power, The Veils og Snowpony.

På slutten av nittitallet begynte Sutton å lage ny musikk tiltenkt Bark Psychosis, uten at omverden fikk innsyn i det før «gruppa», som da for alle gode formål bestod av Sutton og gjester, slapp Bark Psychosis andre album ///Codename: Dustsucker i juli 2004. Platas snodige navn var hentet fra navnet på Suttons studio i London, DustSuckerSound.

Graham Sutton produserte selv. Han fikk med seg en lang rekke musikere, der særlig tidligere Talk Talk og O.rang medlem Lee Harris var prominent tilstede på trommer. Pete Beredsford, som hadde gjort et uforglemmelig inntrykk med sin vibrafon på Hex, var med også denne gangen, dog i noe mindre omfang. Sutton hadde også fått med seg de to vokalistene Rachel Dreyer (på ett spor, Shapeshifting) og Anja Buechele (på to spor, 400 Winters og Burning The City). Dreyer spilte også piano på albumet.

Det var et gjenkjennelig Bark Psychosis som møtte lytteren på ///Codename: Dustsucker. Deres tilbakekomst var som å hilse å en gammel bekjent, en du hadde stor glede av å møte igjen, og som hadde eldet på beste vis. Med en litt mer tilårskommen patina, men likevel empatisk og engasjerende som før. Overraskelsesmomentet var borte, og det skyldtes ikke bare at Bark Psychosis gikk på sine opptrukne stier, men i enda større grad at verden hadde blitt gjenstand for en flom av postrock i de ti årene som hadde gått siden Hex ble utgitt i 1994.

Siden hadde postrock utviklet seg i mange retninger, med elementer fra  klassisk musikk (Rachel’s), avantgarde (Godspeed! You Black Emperor), jazz (Tortoise) og drømmepop (Sigur Ros), men jammen om ikke inspirasjonen fra Hex hadde gjort seg sterkt gjeldende også.

Selv om ///Codename:Dustsucker var en «videreføring» av Hex, stod albumet fjellstøtt på egne bein. Plata var engasjerende på sitt smålåtne, men elegante vis. De ni sporene gikk gjennomgående rolig for seg, det de vandret sakte frem i mykt terreng. Eneste unntaket var The Black Meat, hvor tempoet var skrudd opp noen hakk, uten at balansen i albumet ble forrykket.

Sutton hadde beholdt evnen til å komponere sterke melodier, og ikke minst evnen til å arrangere musikk. Sangene var krydret med elegante løsninger, enten det var trompeter, diverse perkusjon, elektronikk, vibrafon eller annet som støttet og utfylte bass, trommer, piano og gitar. Tidvis fikk musikken «sjokk» av korte støyskudd, danserytmer og annet, som brøt opp den folk-jazz-prog baserte kjernen; Sutton må ha vært inspirert av «alt» – bortsett fra rock. Samples og elektroniske elementer spilte en større rolle denne gangen, uten at stemningen var spesielt annerledes. Det bidro heller til en ytterligere forfining av uttrykket.

De kvinnelige vokalistene gjorde sitt til å skape variasjon. De tre sporene de var med på fikk musikken til å endre karakter, der Rachel Dreyer og Anja Buecheles hvite, knapt bærende vokal ga musikken et skjørt drag av det forgjengelige. Det var effektfullt, og i flott kontrast til Suttons mørke, nesten-hviskende stemme.

I all sin ynde var ///Codename:Dustsucker oppfinnsomt urolig, utforskende og samtidig melankolsk tilbakeskuende. Den hører sammen med Hex i din platesamling.

Rating: 8,5/10