Bardo Pond – Ticket Crystals (ATP Recordings LP, 2006)

1) Destroying Angel; 2) Isle; 3) Lost Word; 4) Cry Baby Cry; 5) Fc II; 6) Moonshine; 7) Endurance; 8) Montana Sacra II

Det var i grunnen greit at det gikk en stund mellom hvert nytt Bardo Pond album. Gruppas modus operandi var insisterende og tidvis monolittisk, og krevde sin kvinne. Likevel ble musikken sjelden kjedelig eller gjentagende. Ikke før på Ticket Crystals, da en viss slitasje meldte seg hos denne lytteren, som må sies å ha vært mer enn gjennomsnittlig fascinert av lydkonstruktørene fra østkysten. Heldigvis var det fortsatt flere grunner til å like Ticket Crystals enn til å ikke gjøre det, men plata hadde tjent på en viss økonomisering. En samlet spilletid på 77 minutter var i overkant.

Stilistisk sett fortsatte Ticket Crystals i mye av de samme sporene som On The Ellipse. Det betød en viss demping av den mest brutale gitarstøyen. Isobel Sollenberger var på flere vis den sentrale premissleverandøren for stilskiftet til smulere terreng. Hennes vokal dominerte mange av sporene, og gruppa hadde med tiden lært å utnytte stemmen til optimal, sødmefull og psykedelisk effekt. Også hennes fløyte og fiolin bidro til nyansering og disrupsjon av de muskuløse gitardronene.

Ticket Crystals var en todelt opplevelse, der det musikalske uttrykket delte seg mellom gruppas suverene variant av folkpsykedelia på den ene siden og støyende kaskader av elektriske gitarer på den andre. På låtene i sistnevnte kategori trådde gruppa vannet en smule. Den altfor lange FcII klokket inn på nesten 20 minutter, og var for så vidt hyggelig lytting mens den pågikk, men den tilførte intet nytt. Samme innvending måtte rettes til den riktignok langt kortere Endurance, som på tross av sine magre fem minutter rakk å bli en tålmodighetsprøve. Heller ikke avslutningssporet Montana Sacra II maktet å fenge tilstrekkelig til at interessen ble opprettholdt, og endte opp som en unødvendig trivialitet.

Resten av Ticket Crystals konsentrerte seg om et, relativt sett, mer avdempet musikalsk uttrykk. Her videreutviklet Bardo Ponds sin unike folk-spacerock-psykedelia, med Sollenberger som ledestjerne, med svært vellykket resultat. Mest overraskende var den herlige versjonen av Beatles-klassikeren Cry Baby Cry (Lennon, fra The White Album), som forsterket det folky tilsnittet fra originalen, med Sollenberger i front. Det var selvsagt vågalt å gyve løs på slik perfeksjon, og helt opp til originalens urokkelige høyder nådde Bardo Pond ikke, men versjonen stod godt på egne bein, og var et av to store høydepunkt på Ticket Crystals.

Det andre høydepunktet var åpningssporet Destroying Angel, med gruppas  folkpsykedelia pålagt et drag av stoner-rock i det slurende gitarspillet. Også Isle duppet i folkpsykedelia, og ble smul lytting, som sendte deg «dit» hver gang, selv om den ikke holdt helt samme nivå som åpneren. Også den lange spacehymnen Moonshine var vellykket. Her hadde Bardo Pond kommet opp med en tilnærmet vanlig låt (inspirert av Cry Baby Cry?) med multitracking av Sollenbergers vokal, en vokal som også ble kjørt baklengs til sær effekt. Det kledde dem. Last Words var moderne psykedelia med akustiske gitarer og mer baklengsvokal.

Ujevnt fra Bardo Pond denne gangen altså, men de gode delene medførte en forsiktig anbefaling.

Rating: 7/10