Banco Del Mutuo Soccorso – Da Qui Messere Si Domina La Valle (2cd Virgin, 1991)

 1) In Volo; 2) R.I.P.; 3) Passaggio; 4) Metamorfosi; 5) Il Giardino Del Mago; 6) Traccia; 7) L’Evoluzione; 8) La Conquista Della Posizione Eretta; 9) La Danza Dei Grandi Rettili; 10) Cento Mani, Cento Occhi; 11) 750,000 Anni Fa… L’Amore; 12) Miserere Alla Storia; 13) Ed Ora Io Domando Tempo Al Tempo

På nittitallet kom trenden med å spille konserter der klassiske album ble fremført i sin helhet, gjerne med et lite påheng av artistenes øvrige klassikere mot slutten av konserten. Det var en trend som holdt seg, og med tiden var det gjerne grupper som slo gjennom da denne trenden etablerte seg som reiste rundt på festivaler og fremførte gamle hits. Navn som Stone Roses, Pixies og Pavement var eksempler på dette.

Banco tok det hele enda lenger gjennom spille inn sine to første album på nytt. I 1991 forelå det selvtitulerte debutalbumet og oppfølgeren Darwin! i nyinnspilte versjoner. Hvorfor gruppa gikk til det skrittet kan man saktens lure på. Det er mulig at det var en slags renselse etter det musikalske uføret gruppa kom opp i på åttitallet, hvor det ene lettvinte albumet fulgte det andre, mens gruppas stolte rykte som klassisk proggruppe smuldret opp. Alternativt kan det skyldes kontraktuelle forhold. Blue Oyster Cult gjorde noe lignende da de spilte inn klassikerne sine på nytt og ga de ut under navnet Cult Classics i 1994. Dermed var inntektene fra innspillingene ute av klørne på gruppas tidligere plateselskap.

Uansett motiver, resultatet var temmelig meningsløst. Riktignok nøt nyinnspillingene godt av en den teknologiske utviklingen, men det ble tilført lite av merverdi til selve musikken. Den kom jo aldeles utmerket til uttrykk på originalene, selv om produksjonen da var mer rudimentær. Dessuten var en del av valgene ikke så gode, selv om det unektelig var sprettent og livlig, her og der. Dessverre låt synthene tidvis plastikk og billige. Trommelyden var heller ikke like god hele veien. Det ble noe tørt og elektronisk upassende over rytmeseksjonen, og dermed et stykke unna den analoge, organiske lyden fra 1972 og 1973.

Låtene ble mer eller mindre planket etter originalene, med den forskjellen at noen av sporene ble forlenget. R.I.P., Conquista Della Posizione Eretta og Metamorfosi var eksempler på dette, uten at det tilførte noe spesielt. På plussiden skal det legges til at det ble musisert fortreffelig, og vokalist DiGiacomo sang like godt som han alltid hadde gjort. Gruppa hadde mistet en av grunnleggerne i Gianni Nocenzi. Dermed var det broder Vittorio som stod for det meste av tangent arbeidet, med litt hjelp fra studiomusikere.

Utgivelsen var en del av prosessen med å finne seg selv igjen, etter åttitallets musikalske  ørkenvandring. Bancos vei tilbake til prog var i gang, og det skulle komme flere livealbum og sågar et nytt studioalbum etter hvert, men disse nyinnspillingene var kun for de mest dedikerte.

Rating: 5/10