The Kinks – Face To Face (PYE LP, 1966)

1) Party Line; 2) Rosie Won’t You Please Come Home; 3) Dandy; 4) Too Much On My Mind; 5) Session Man; 6) Rainy Day In June; 7) A House In The Country; 8) Holiday In Waikiki; 9) Most Exclusive Residence For Sale; 10) Fancy; 11) Little Miss Queen Of Darkness; 12) You’re Lookin’ Fine; 13) Sunny Afternoon; 14) I’ll Remember

The Kinks fulgte opp Set Me Free og Well Respected Man med å slippe enda en singel i 1965.  I november kom ‘Till The End Of The Day, med Where Have All The Good Times Gone som b-side. Begge sangene var med på The Kink Kontroversy, men gjorde seg også på single. En ny hit var i boks, med 8. plass i UK og 50. plass i USA.

Første utgivelse fra The Kinks i 1966 kom i februar, med Dedicated Follower Of Fashion. Her tok Ray Davies et humoristisk og småbeskt oppgjør med fashion-kulturen som var høyt og lavt i London generelt og blant hipstere spesielt. Han var imidlertid ikke mer hjerterå enn at moteløvene tok sangen til sitt bryst, og dermed var en topp 5 hit i UK i banken. I USA fortsatte det å gå litt trått, der den ikke nådde høyere enn 36. plass. Det kunne ha noe med tematikken å gjøre, men sikkert like mye å gjøre med at Kinks var på vei vekk fra beatpop og r&b til noe mer eksentrisk og «engelsk». Dedicated Followers Of Fashion og A Well Respected Man var like inspirert av britisk music hall som av Chuck Berry. Sangene viste veien til et distinkt, eget uttrykk, som sikret The Kinks og Ray Davies en posisjon i rockhistorien som en av de viktigste gruppene på siste halvdel av sekstitallet; bittersøt, ekstremt melodiøs musikk med velformulerte tekster, med sosial kritikk av nåtiden og omfavnelse av det gamle England og alt som hadde vært.

I den grad Davies og resten av The Kinks var i tvil om dette var den rette musikalske veien å gå, må all tvil ha blitt feid til side etter at neste singel, Sunny Afternoon ble en kjempehit. Sunny Afternoon ble sluppet i juni 1966 og gikk til første plass i UK, Canada, Nederland og Irland. I tillegg ble den en stor hit i Australia og New Zealand, og gikk til 14. plass i USA.  Sunny Afternoon var også med på  Face To Face, som ble utgitt 28. oktober 1966.

Sunny Afternoon var et av The Kinks mest ikoniske øyeblikk. En herlig melodi bygde opp under en tekst om en forloren aristokrat som var på vei utfor stupet, plaget av progressiv beskatning og samfunnets utarming av hans arvede penger; kunne han ikke få være i fred, med sin lazing on a sunny afternoon?

Tekstmessig plasserte Sunny Afternoon seg fint inn i Face To Face’ univers. Face To Face var muligens rockens første konseptalbum, der den røde tråden var Ray Davies sosiale kritikk og beskrivelser av England midt på sekstitallet.

Face To Face ble det siste albumet Shel Talmy produserte for The Kinks. Fra og med neste plate produserte Ray Davies selv, noe han fortsatte med på alle Kinks albumene som fulgte. Mesteparten av Face To Face ble spilt inn sommeren 1966, og The Kinks fikk denne gangen anledning til å bruke mer tid i studio enn tidligere. Det preget albumet på en udiskutabelt positiv måte. Produksjonen var løftet mange hakk, med et mer sofistikert lydbilde som resultat. Det passet Davies sanger, som hadde beveget seg bort fra den kontante beatpopen fra tidligere.

Samtlige låter på Face To Face ble skrevet av Ray Davies. Plata var hans blomstring som sosial kommentator og beskriver av folks liv og konsekvenser av valg, selv om det også var sanger av mer personlig karakter, som var umulig å ikke se i sammenheng med Davies privatliv. Særlig Too Much On My Mind fremstod som en særdeles personlig, nærmest privat beskrivelse av hans situasjon midt på sekstitallet. Han har selv fortalt om hvordan han slet med stjerne tilværelsen og kjendislivet, krangler med plateselskap og ikke minst usikkerhet om hva han ønsket å gjøre, musikalsk sett. Too Much On My Mind var en vidunderlig låt, en sår ballade med en mollstemt Davies. Samme tematikk kunne leses inn i den mørke Rainy Day In June, hvor truende skyer og torden ble brukt som bilder på psykologisk terror og ubehag.

Rainy Day In June åpnet med torden og brak, og var ett av flere eksempler på lydeffekter på Face To Face. Opprinnelig hadde Davies ønske om å ha en gjennomgående bruk av effekter for å binde plata sammen, men det endte opp med kun noen effekter her og der.  Effekter eller ikke effekter, Face To Face åpnet en verden med forskjellige skjebner og personligheter. Dandy, med nok en evig melodi, var en skarp beskrivelse av kvinnebedåreren som ikke lot seg binde, og løp fra den ene dama til den andre. Dandyen fremstod som en stakkarslig figur mot slutten av låten.

Rosie Wont You Please Come Home var skrevet fra morens perspektiv, som hadde blitt forlatt av datteren, som hadde flyttet hjemmefra og higet opp i klassesamfunnet. Den hadde pekere inn mot Ray og Daves oppvekst, hvor søsteren Rosie hadde forlatt London og emigrert til Australia, noe som gjorde stort inntrykk på brødrene. Rosie, og særlig ektemannen Arthur, skulle dukke opp i Kinks-universet noen få år senere, på albumet Arthur (Or The Decline And Fall Of The British Empire).

Sosiale klatremus fikk sitt på Face To Face, særlig i de to sarkastiske og mildt ondskaps-fulle A House In The Country og Most Exclusive Residence For Sale. Sistnevnte med sin beskrivelse av en klatring opp i de øvre sosiale lag som gikk til helvete. Eneste låten som ikke helt holdt toppklasse var den avsluttende I’ll Remember, som fremstod som rudimentær og enkel i forhold til resten. Så var da også det den eldste sangen, en overligger fra det foregående albumet.

Tekstunivers og konsepter til tross, det som sementerte Face To Face som en evig klassiker var sangene, spillingen og produksjonen. Face To Face var full av egenartet, melodiøs popmusikk som ingen bortsett fra The Beatles og Beach Boys kunne matche i 1966. Da har jeg ikke glemt Bob Dylan, som kom med Blonde On Blonde samme år; han opererte i et annet musikalsk og lyrisk landskap. Selv om han var den eneste som kunne matche Ray Davies som tekstforfatter.

Rating: 9,5/10