1987 – 1992

Bolt Thrower ble etablert i Coventry i England høsten 1986. Gruppa spilte inn sin første demo på våren 1987, og ga ut sitt første album, In Battle There Is No Law! (Vinyl Solution LP, 7/10, 1988) i juni året etter. Radiolegenden John Peel hadde allerede plukket opp deneon deres, og de spilte sin første Peel-session allerede på nyåret 1988, før debutalbumet kom ut. Bolt Thrower fortjener en plass blant nyskapende britiske band som Carcass, Extreme Noise Terror og Napalm Death, som tok metal videre med en sanseløs, støyende blanding av crust punk, thrash metal, anarco punk og death metal.

Bolt Thrower var inspirert av Slayer, Crass og Discharge, og debutalbumet tok influensene inn i et svimlende kok av deathmetal og crust, hvor musikken var som hvit støy, forankret i Andrew Whales dundrende trommer og Jo Bench bass . Over det hele svevde vokalist Karl Willetts med sin røst fra graven, som like mye var et av instrumentene som en egentlig vokal. Gitaristene Gavin Ward og Barry Thompson var tydelig inspirert av Slayer. De ti sporene ble gjort unna på tretti minutter, uten særlig hvile underveis. Det var likevel nok nyanser i musikken til at lytteren hang med, selv med den støyende, rablende undergrunnsproduksjonen. Låtene hang mer eller mindre sammen, og undertegnedes inngang til lyttingen var å flyte med i det totale, grenseløse drivet i musikken, mer enn å lete etter enkeltlåter å henge seg opp i. Tittelen på albumet avslørte Bolt Throwers voldsomme oppheng i krig, et oppheng som ikke ble mindre med tiden. De fikk ikke æren av å ha skapt sjangeren War Death Metal uten videre.

Bolt Thrower var ikke fornøyde med plateselskapet Vinyl Solution, og det neste albumet, Realm Of Chaos (Earache LP, 7,5/10, 1989), ble utgitt på Earache, som skulle vise seg å være et godt hjem for gruppa, sammen med blant andre likesinnede bråkebøtter som Morbid Angel, Carcass og Entombed. Realm Of Chaos ble produsert av Eararche-grunder Digby Pearson sammen med gruppa. Lydbildet fra forgjengeren var ryddet opp i, og lå denne gangen i mer tradisjonelt tidlig death metal land, med en viss smak av grindcore. Det låt fortsatt rasende og super heftig, og det mest dro av gårde i avsindig tempo. Bolt Thrower sørget likevel for nok temposkift og nyanser til at musikken hektet lytteren på og ble fristet til gjentatt lytting; det var flere lag i denne brutale, kontante musikken. Uttrykket var ikke så mye endret fra forgjengeren som de første lyttingene kunne tilsi, men detaljer og nyanser kom bedre frem i den forbedrede produksjonen. Bolt Thrower fikk hjelp av spillfirmaet Game’s Workshop til å lage omslaget. De var sterkt inspirert av selskapets spill Warhammer 40 000. Det passet tematikken til plata perfekt, og sørget for å forsterke tegneseriepreget ytterligere; Bolt Thrower var mer gøy enn farlig.

Gruppa fulgte opp med War Master (Earache LP, 7,5/10, 1991) Tempoet var nå roet betraktelig, og selv om det stadig vekk tok av med blastbeats (for siste gang i karrieren), var det en annen dynamikk. Colin Richardson var på plass som ny produsent og strammet opp både lyd og arrangementer. Richardson hadde mange likesinnede artister på klientlisten, herunder Anathema, Carcass, Cannibal Corpse og Cradle Of Filth. Variasjon i tempo åpnet musikken opp og gjorde Bolt Thrower en smule mer tilgjengelig enn flere av gruppas samtidige. De fremviste også en heavyness de aldri hadde hatt før. Bolt Thrower var blitt en blytung, veloljet ekstrem-metalmaskin Gitarene var stemt ned i den dypeste kjelleren. Vokalen var mørk og gryntende, men det var faktisk mulig å få med seg hva Willetts rev av seg. Gitarsoloene var fortsatt påvirket av Slayer, men det aller meste av grindcore- og crustinspirasjon var forlatt til fordel for rendyrket death metal, med en liten dose doom i miksen. Musikken var mer melodiøs enn tidligere, noe som ga seg utslag i, om ikke akkurat fengende melodier, i hvert fall melodilinjer det var mulig å følge. War Master var et jevnt godt album, der alle låtene hadde noe å by. Så manglet det en liten x-faktor, det lille som kunne hevet plata helt opp i de aller høyeste skylagene; det var et voldsomt utvalg detah metal å velge mellom på de tidlige nittitall, og konkurransen var hard.

The IVth Crusade (Earache cd, 8/10, 1992) forsterket utviklingen fra Warmaster.  The IVth Crusade var gruppas fjerde album, og tittelen så hen til både dette og til korsfarertoget som inntok Konstantinopel. Omslaget var et maleri av den franske romantikeren Eugène Delacroix, som viste korsfarerne i det de gikk inn i Konstantinopel. Gruppas låter ble stadig tyngre og seigere og lydbildet var enda et hakk mer «profesjonelt» denne gangen, i mangel av ett bedre ord. Inspirasjonen fra doom-metal var påtagelig. Det ga Bolt Throwers death metal en egen tvist. Lydbildet var komplekst, tett og rett ut tyngende. Den samspilte gjengen, med en av death metalens få kvinnelige musikere i bassist Jo Bench, var om ikke akkurat de mest oppfinnsomme i sjangeren, en formidabel veivals, som det var deilig å la rulle over seg på høyt volum. Gruppa hadde kommet opp med sitt beste materiale så langt, og på tross av den knusende tyngden var det herlig og hektende lytting. Flere av Bolt Throwers absolutte karrierehøydepunkter var å finne her, som den ramme, nesten syv minutter Spearhead som et definitvt karrierestatement. Den doomtunge As The World Burns fortjener også å bli trukket frem, med kruttsterk riffing og en rytmeseksjon på tå hev. The IVth Crusade fortjener plassen blant de nødvendige deathmetal-albumene.