Bardo Pond – Bardo Pond (cd, 2010)

1) Just Once; 2) Don’t Know About You; 3) Sleeping; 4) Undone; 5) Cracker Wrist; 6) The Stars Behind; 7) Wayne’s Tune

Selv om det gikk fire år mellom Ticket Crystal og den selvtitulerte oppfølgeren var det slett ikke mangel på nytt produkt fra gruppa i perioden 2006 til 2010. I tillegg til et konsertopptak på Archive Records, kom det utgivelser med tidligere uutgitt materiale, samarbeidsprosjektet med LSD March og reutgivelser i løpet av disse årene. Bardo Pond holdt freakflagget høyt, men selv om respekten fra musikerkolleger i samme musikalske terreng var tett på kanonisert, var den gjengse undergrunnsrocker mindre opptatt av Bardo Pond enn hva som var tilfelle på nittitallet. Nyhetens interesse hadde for lengst svunnet hen. Selv om de hadde vært forbløffende gode til å utvikle musikken, var det innenfor relativt stramme rammer, og utgivelsene fikk etter hvert preg av «nok ett» Bardo Pond album. Så også denne gangen, noe som likevel ikke var til hinder for at «Bardo Pond» var verdt oppmerksomhet.

«Bardo Pond» hadde god musikk å by på, selv om det mer enn 70 minutter lange albumet var fritt for overraskelser. Mangelen på overraskelser var ikke til hinder for at plata var, om ikke akkurat forfriskende, så i alle fall hyggelig lytting for fansen. Den la seg pent til rette i katalogen, med en kombinasjon av tung spacerock mot støyrock og de folkinfluerte, tidvis akustiske øvelsene gruppa hadde lagt til seg. Det ga albumet en ok miks, og helheten fremstod som både en konsolidering og en oppsummering av Bardo Ponds virke gjennom femten år.

Den største beholdningen var å finne innledningsvis på plata, nærmere bestemt de tre første sporene.  Her kom de opp med noen usedvanlig (til Bardo Pond å være) kontante melodiske løp, i tilnærmede sanger, som ble dominert av Isobel Sollenbergers vokal, som var lagt en smule lenger fremme i lydbildet enn vanlig. Det gjorde musikken nærere og klarere, og mer umiddelbar tiltrekkende. Just Once var et godt eksempel, der den akustiske, nesten singer-songwriteraktige innledningen sakte løste seg opp i et typisk Bardo-øs. Det var herlig lytting for alle fans og støyrockere, og den holdt seg innenfor en tidsramme på drøye syv minutter, noe som gjorde at interessen holdt seg oppe hele veien. Det samme kunne sies om den tilnærmet rene rockelåten Don’t Know About You, som var unnagjort på fire minutter, med en Sollenberger tett på, remjende om «Jesus is coming and I’m willing to wait». Her nærmet Bardo Pond seg grunge, av alle ting, – 15 år for sent og i en alternativ virkelighet. Et klart høydepunkt i den senere Bardo-katalogen.

Da den smule, psykedeliske folkrocken i Sleeping åpenbarte seg, var det mulig å tenke at Bardo Pond var på vei til å levere sin beste plate siden Amanita. Sleeping var åpen og nær, sjeldent tydelig – og smellvakker, med akustiske gitarer, fløyter, forsiktig perkusjon og  hviske sang fra Sollenberger.

Resten av «Bardo Pond» holdt dessverre ikke samme skyhøye nivå. Den lange Undone hadde sine sider, men tværet ut for små ideer over for lang tid (20 minutter pluss). Cracker Wrist rocket tungt og badet i fuzz, men gikk ikke nye veier. The Stars Behind var bedre, med et glødende riff som brøt opp det tunge draget som Bardo Pond hadde servert mange ganger før. Det var likevel først med den smule, abstrakte folkrockeren Wayne’s Tune at man var tilbake på samme nivå som første del av plata. Wayne’s Tune kombinerte fløyte, akustiske og elektriske gitarer i et åpent landskap, som ikke forsøkte å begrave lytteren i grus, og heller sendte tankene til åpen, varm ørken. Der var det fint å være.

Rating: 7/10