Banco Del Mutuo Soccorso – 13 (Emi cd, 1994)

1) Dove Non Arrivano Gli Occhi; 2) Sirene; 3) Brivido; 4) Sirene, Pt. 2; 5) Guardami Le Spalle; 6) Anche Dio; 7) Spudorata (pi-ppò); 8) Bambino; 9) Tremila; 10) Rimani Fuori; 11) Emiliano; 12) Mister Rabbit; 13) Magari Che (Gar­garismo); 14) Tirami Una Rete; 15) Bisbigli

Det gikk ni år fra mageplasket En Via før Banco var tilbake med nykomponert materiale. Gruppa hadde i mellomtiden gitt ut Da Qui Messere Si Domina La Valle, med nyinn-spillinger av sine to første album, men der var det jo ikke mange nye tonene å finne. Mer interessant med den utgivelsen var det faktum at Banco orienterte seg tilbake til sin musikalske opprinnelse, noe som ga et visst håp for fremtiden. Kunne de gamle heltene ha lagt bak seg elendigheten fra sitt fryktelige åttitall?

Svaret kom med 13 i 1994. 13 var ikke måte et comeback Banco verdig, men det var et album som slo de fire albumene fra åttitallet ned i støvlene. 13 var et forsøk på å lage et helhetlig, seriøst album med respekt for Bancos historie, som dessverre ikke nådde helt hjem.

På 13 leverte Banco et timelangt album med poprock, med innslag av jazzrock og kunstrock. Produksjonen var åpen og luftig, men likevel med nok tyngde til at det låt rett så fett. Lydbildet lå i leia til mange neoprogband og for så vidt voksenrock av tiden. Det kledde Banco, og musisering og sang var det som vanlig lite å utsette på. En oppdatering av Bancos  gamle progressive sound var brukbart ivaretatt på 13. Så langt alt vel altså, problemene ble imidlertid straks synlige da låtmaterialet skulle dissekeres.

Jazzrockinnslagene fungerte rimelig greit, sjekk for eksempel ut den den filmatiske, lett hektiske Anche Dio. De rene poplåtene, som det var for mange av, ble ofte flaue, med  endeløse rekker av trivielle løsninger. Et skrekkeksempel var Mister Rabbitt, som var så nedrig og populistisk at man måtte høre etter flere ganger før man skjønte hva som faktisk foregikk. Sangen hadde knapt fortjent plass på Bancos verste album fra åttitallet, og det sa ikke så rent lite. Kraftballaden Bambino var ikke stort bedre, med sine voldsomme anslag og brutale pompøsitet, som på ingen måte klarte å skjule at det lå en flau powerballade i bunn.

Kunstrock-forsøkene fungerte bedre, selv om flere av låtene var skjemmet av overdrevent aggressivt gitarspill. Det var lite tilbake av den melankolien og sødmen som ga Bancos syttitallsproduksjoner slik kraft og varighet. Det var synd at gruppa ikke lente seg mer tilbake og stolte på sin evner til å skape innsmigrende stemninger. Det virket som om behovet for å vise at det stod til liv tok overhånd. Det skjemmet låter som Sirene og særlig Tremila (Rock Prove). Bedre ble det da det ble gått litt roligere i gangene, som i Guardami Le Spalle og den vakre Rimani Fuori.

13 var vanskelig å gi sen hen til, det ble for ujevnt og plaget av dårlige poplåter, som løste seg opp i luften fremfor deg og ble til ingenting. Samtidig var det et anstendig forsøk på å oppdatere seg til nittitallet, uten at jeg tror gruppa etter egen oppfatning gjorde alt for mange innrømmelser; 13 var ganske sikkert det albumet Banco ønsket å lage,  kunstnerisk sett.

Rating; 5,5/10