The Kinks – Something Else Bye The Kinks (Pye LP, 1967)

1) David Watts; 2) Death Of A Clown; 3) Two Sisters; 4) No Return; 5) Harry Rag; 6) Tin Soldier Man; 7) Situation Vacant; 8) Love Me Till The Sun Shines; 9) Lazy Old Sun; 10) Afternoon Tea; 11) Funny Face; 12) End Of The Season; 13) Waterloo Sunset

The Kinks var raskt på pletten med en oppfølger til Face To Face, i form av singelen Dead End Street. Dead End Street ble gitt ut i november 1966 og nådde 5. plass i UK. I USA gikk det dårligere, med kun 73. plass. Dead End Street var nok en klassiker fra Ray Davies. En smart liten rusler, som slentret i vei med en miks av music hall og beatpop, med en fiffig trombone under det hele. Trombonen dukket opp etter at gruppa hadde kommet i prat med en trombonist på puben. Det var tider! Teksten var nok et bidrag til Ray Davies katalog av sosiale kommentarer, hvor han sang om arbeiderklassens stusselige kår.

Etter Dead End Street ble det stille fra The Kinks frem til mai 1967, noe som var ganske lenge på den tiden. Samtidig var det ikke så unaturlig med litt større opphold mellom utgivelsene, dette var jo en tid hvor albumet for alvor var i ferd med å ta over for singler, både som kunstnerisk statement og ikke minst i salgsvolum.

I mai slapp The Kinks Waterloo Sunset på singel, gruppas sin mest kjente og klassiske sang. En aldeles nydelig låt om England, om to elskende som krysser Themsen og om Waterloo Station. En hymne til kjærligheten og til London, med en tekst som bæres av en melodi for evigheten. Waterloo Sunset er mange menneskers favorittsang, undertegnede inkludert. Femti års lytting har ikke hjulpet meg til å finne frem til noe bedre. Waterloo Sunset ble spilt inn i løpet av én ti timers økt, utrolig nok, og var også den første innspillingen som Ray produserte selv. Dette samtidig som Brian Wilson drev resten av Beach Boys til vanvidd, ved å bruke måneder i studio for å finne frem til den rette lyden for én enkelt låt.

Waterloo Sunset ble en stor hit, med 2. plass i UK og gode listeplasseringer i flere andre land. I USA falt den på stengrunn. Den var faktisk ikke å se på listene overhodet. At amerikanerne ikke falt for Rays betraktninger om England får så være, men han har gitt uttrykk for skuffelse over at Waterloo Sunset ikke nådde førsteplassen i hjemlandet, og det er jo mer enn forståelig, særlig da hindret den ikke klarte å passere var The Tremoloes Silence Is Golden. Verden er urettferdig.

Lillebror Dave svingte seg også som låtskriver i 1967, og ga i juli ut sin første singel under eget navn. Death Of a Clown ble skrevet sammen med broder Ray, og ble en stor hit, med 3. plass i UK. Death Of A Clown hadde også en fantastisk b-side. Love Me Till The Sun Shines var vel så god som a-siden, og var skrevet av Dave alene.  Han fulgte opp med en ny singel senere på året; Susannah’s Still Alive ble ikke like populær, men nådde en respektabel 20. plass i hjemlandet. Dermed skulle man tro at Dave var i startgropa for en solokarriere, og PYE Records ønsket seg da også et soloalbum. Det var gjort klart for en rekke solokonserter på nyåret 1968. Konsertene ble imidlertid avlyst, uten at det ble oppgitt noen spesiell årsak. Det planlagte soloalbumet ble også skrinlagt. Riktig nok slapp Dave to singler i 1968, men hverken Lincoln County eller Hold My Hand gjorde  noe vesen av seg på listene. Deretter ble det ikke noe mer soloarbeid fra Dave før det første soloalbumet dukket opp i 1980. Det er interessant at også Ray Davies vurderte å gi ut soloalbum på denne tiden, og at heller ikke dette ble realisert. Det var som om begge brødrene søkte tryggheten i The Kinks og hverandre, på tross av stadige krangler dem i mellom. Den sky, humørsyke Ray trengte kanskje en slags beskyttelse i en gruppe, og Dave var ikke fullt så bråkjekk og selvsikker da han ble dyttet frem i rampelyset alene.

Både Death Of A Clown og Love Me Till The Sun Shines var med The Kinks album fra 1967, Something Else By The Kinks. Det samme var Waterloo Sunset.

Something Else By The KInks ble utgitt høsten 1967, etter mye tid i studio høsten 1966 og våren/sommeren 1967. For første gang produserte Ray Davies et album selv, i samarbeid med Shel Talmy.  Ray Davies hadde begynt å jobbe med et konsept om The Village Green, med låter som skulle beskrive det tapte England, gjennom nostalgiske bilder og kommentarer. Konseptet var kun i startgropa, og Something Else By The Kinks ble ikke realiseringen av disse ideene. Dèt skulle som kjent komme først året etter. Something Else var en naturlig oppfølger til Face To Face, med sanger om enkeltmenneskers skjebne og hverdag, satt inn i en sosial kommenterende stil.

Something Else By The KInks var gruppas andre klassiker på rad. Ray Davies hadde  skrevet et nytt knippe varige melodier, tilsatt tekster på et stadig høyere nivå. Tittelen var et nikk til avdøde Eddie Cochran, som hadde gjort stort inntrykk på brødrene Davies med nettopp Something Else i 1959. Albumet var fullt av store sanger, med Waterloo Sunset som en uslåelig topp. Det var mange spor som stod fjellstøtt i rockhistorien. Something Else bød på tøff rock, psykedelia, music hall, flamenco og folk. Plata står igjen som et av deres mest varierte album, og også et av de bedre.

Det åpnet med David Watts, en nydelig beskrivelse av tenåringsmisunnelse. David Watts var den kuleste av de kule, som damene lå flate etter. David Watts var ikke like interesserte i dem, han var av «noble breed».  David Watts var nok en sang om en homofil ung mann, og var etter sigende basert på to karakterer i Kinks omgivelser. Sangen banket avgårde på en kjapp beat og vant hjerter med sitt herlige refreng.  På Two Sisters ble misunnelsens bitre smak dyrket videre, men til slutt var det kanskje den sosiale klatreren som ble den ensomme og ulykkelige, og ikke den unge kvinnen som satt fast i arbeiderklassen, med mann og barn.  Her kunne det trekkes paralleller til brødrene Davies liv, der Ray var den hjemmekjære med kone og barn, som slet med å finne balanse i tilværelsen og ro sinnet. Dave på sin side levde ungkarslivet med damer og høyt tempo, et liv som fra utsiden så ut som en eneste stor fest, men som nok også hadde sine mørke sider.  Uansett var det en herlig låt om å være fornøyd med det man hadde, og ikke bruke all energi på å strebe etter den man ikke var og ikke kunne bli.

Something Else var ikke et psykedelisk album, langt der i fra, men den vindskeive Lazy Old Sun var åpenbart inspirert av Beatles og andres utvikling. Lazy Old Sun var en drømmende, nydelig låt med en sedvanlig sterk melodi fra Ray Davies. Det var synd at gruppa ikke utforske dette musikalske landskapet ytterligere.

Dave Davies tre bidrag var også kruttsterke, særlig de to som ble utgitt på singel. Death Of a Clown var en vakker ballade, hvor Dave omsider hadde funnet stemmen sin, og sang sårt. Musikalsk var den en blanding av folkpop og music hall. Love Me Till The Sun Shines var en rockelåt, der gitaristen Dave Davies fikk lov til å skinne. Dave var en undervurdert gitarist, som endret rocken med riffet fra You Really Got Me i 1964, men deretter ikke kom skikkelig til sin rett igjen før mot slutten av sekstitallet, da Kinks skrudde opp volumet igjen.

Something Else By The Kinks inneholdt mye annet øregodteri også. No Return var kul bossanova, Tin Soldier Man tipp topp Kinks pop og Situation Vacant en treffsikker beskrivelse av hverdagen til et ungt ektepar, med en tekst som gjorde enkeltskjebners erfaringer allmenngyldige. Og for en låt! Her må jeg skynde meg å nevne at Nicky Hopkins nok en gang gjorde en storartet innsats på orgel og piano. Han spilte på mesteparten av albumet.

Something Else ble ingen stor kommersiell suksess, selv om kritikerne hyllet plata. En 35. plass i UK og bare 153. plass i USA må ha vært en stor skuffelse. Det forhindrer ikke at Something Else By The Kinks er en klassiker.

Rating: 9,5/10