Boards of Canada – Geogaddi (Warp cd, 2002)

1) Ready Lets Go; 2) Music Is Math; 3) Beware The Friendly Stranger; 4) Gyroscope; 5) Dandelion; 6) Sunshine Recorder; 7) In The Annexe; 8) Julie And Candy; 9) The Smallest Weird Number; 10) 1969; 11) Energy Warning; 12) The Beach At Redpoint; 13) Opening The Mouth; 14) Alpha And Omega; 15) I Saw Drones; 16) The Devil Is In The Details; 17) A Is To B As B Is To C; 18) Over The Horizon Radar; 19) Dawn Chorus; 20) Diving Station; 21) You Could Feel The Sky; 22) Corsair; 23) Magic Window; 24) From One Source All Things Depend

Det gikk fire år før Boards Of Canada fulgte opp debutalbumet. Først i februar 2002 var det klart for Geogaddi. Gruppa hadde riktignok sluppet en fire spors EP i 2000, men det var en forventningsfull og sultefôret fanskare som omsider fikk sitt i 2002. Da Geogaddi først kom ut var det med særdeles lite promotering. Plata ble sluppet først i seks kirker rundt omkring i verden, nærmere bestemt Berlin, Paris, Edinburgh, Tokyo, New York og London, før den ble allment tilgjengelig. Brødrene ga bare ett intervju i forbindelse med utgivelsen, med New Musical Express.

Geogaddi ble tatt godt i mot av kritikere og mesteparten av fansen, selv om noen klaget på at det var lite nytt å spore i forhold til forgjengeren. Dèt var en misforståelse. Geogaddi var et helt annet album enn forgjengeren. Geogaddi var utvilsomt Boards Of Canadas mørkeste og mest klaustrofobiske album, og faktisk også deres beste. Så var det lett å kjenne Boards Of Canada igjen fra forgjengeren. Strukturen var mye av den samme, med kombinasjonen av korte vignetter og lengre, fullt ut formede spor. Rytmikk og utstyrsbruk var også gjenkjennelig, det samme var bruk av feltopptak og stemmer.

Geogaddi var likevel et helt annet album enn debuten. Skal de to sammenlignes må Geogaddi ses på som debutens onde tvilling, en alternativ og langt mørkere verden enn det nostalgiske, milde universet debuten befant seg i. På Geogaddi ble det mytiske, det okkulte og det mørke utforsket. Brødrene var etter sigende inne i en problematisk periode i sine privatliv. De to hadde også latt seg påvirke og sjokkere av terrorangrepet i New York i 2001, og av den mørke skyggen Bush-regimet la over verden som en respons på de forferdelige handlingene. Samtidig hadde brødrene dykket ned i det okkulte, og fordypet seg i bibelske allusjoner, diverse kulters verdensoppfattelse og religioners massesuggesjon. De ville lage en plate som skulle virke som en renselse, hvor lytteren ble dradd gjennom det mørke og tunge, for til slutt å se lyset. Og dèt lyktes Boards Of Canada svært godt med.

For å realisere disse utforskningene med et hovedsaklig instrumentalt stykke musikk, benyttet gruppa flere virkemidler som skilte Geogaddi fra forgjengeren. Lydbildet var tettere, klammere og mer truende i sin tidvise mangel på lys og luft. Det var større innslag av overstyrt fuzz på det analoge elektroniske utstyret, og feltopptak og stemmer var hentet fra andre verdener enn barns lek og oppvekst. På Geogaddi hørtes stemmen til en av kultlederen David Koresh disipler, det var hentydning til numerologi og etter sigende satanisme. Fanskaren hadde livlige diskusjoner om låttitler og referanser. Titler som 1969, I Saw Drones, The Devil’s In The Details og You Could Feel The Sky satte fanforum i brann. Her ble det spekulert i alt fra henvisninger til bibelen, kulters tiltrekningskraft, terrorisme og satanisme. Det ble også brukt mye tid på å forstå hva tittelen skulle bety, og det ble henvist til gammelgresk, hindu-stammer og annet.Boards of Canadas manglende vilje til å forklare seg og la seg intervjue bidro ikke til å dempe mystikken og spenningen rundt Geogaddi.

Alt dette var vel og bra, men det avgjørende var at Geogaddi var en sann svir å lytte til. Geogaddi var et mesterverk av innestengt, sær og samtidig uhyre tiltrekkende elektronika. Plata var både melodiøs og forvirrende, mørk og lys. Som forgjengeren inneholdt den noen fenomenale høydepunkter, med sterke melodier og skjellsettende toner; spesielt må 1969, Sunshine Recorder og den lange Alpha And Omega fremheves. Gruppa hadde mye materiale å velge mellom i forbindelse med innspillingene; det har vært snakket om opptil nitti spor. Det må ha vært et nitidig og omfattende arbeid å skru musikken sammen til et slikt realisert hele, hvor lytteren ble sendt inn i et merkelig og lett skremmende univers, for så å komme renset ut på den andre siden.

Platas samlede spilletid, inkludert det «stille» sporet til slutt, var 66 minutter og 6 sekunder.

Luringer.

Rating: 9/10