1993 – 2016

On For Victory (Earache cd, 7,5/10, 1994) ble Bolt Throwers siste album med originalbesetningen. Trommeslager Andrew Whale sa takk for seg. Også vokalist Karl Whilletts sluttet, men han dukket opp igjen allerede på gruppas neste album, som ikke kom før i 1998. I mellomtiden hadde de fått inn tidligere vokalist i Pestilence, Martin van Drunen, som turnerte med gruppa i 1995 og 1996, men gav seg før det ble tid for et nytt album. Uansett var originalbesetningens takk for seg med On For Victory en god avslutning for Bolt Thrower, mark 1. On For Victory inneholdt samme tradisjonelle death metal som forgjengeren, men gruppa hadde gode riff og låter,  og var inspirert nok i fremføringen til at tilhengerne hadde mye god lytting i plata. En viss fornying kunne muligens etterspørres, men samtidig hadde Bolt Thrower perfeksjonert stilen sin, og de låt ualminnelig tunge og deilig overkjørende. De hadde vist en forbløffende jevnhet på sine fem første plater, med et mulig unntak for den balstyrige debuten.

Temmelig nøyaktig fire år senere kom Mercenary (Metal Blade cd, 6/10, 1998). Mercenary inneholdt ingen musikalske overraskelser, og kunne slik sett blitt utgitt like etter On For Victory. Fire av fem original medlemmer var fortsatt på plass, og den nye trommeslageren gjorde ikke skam på seg. Tvert imot var Alex Thomas en berikelse for gruppa. Han hadde en annen stil enn Andrew Whale; mer presis og «tørrere» i anslaget. Det var den eneste fornyelsen på plata, men hans innsats løftet det middelmådige materialet. For selv om Mercenary ikke var et direkte svakt album, var det et godt hakk ned fra forgjengerne. I likhet med det aller meste av death metal-scenen hadde mye av oppfinnsomheten forsvunnet på den larmende, øredøvende reisen gjennom uvørne musikalske de siste ti årene. Gruppa klarte ikke å komme opp med de spennende låtene denne gangen, det meste gikk på autopilot, og heller ikke vokalist Karl Whilletts var helt sitt vanlig intense jeg. For de som var glad i lyden av Bolt Thrower var det likevel ting å hente, de var fortsatt tunge og drivende sin drønnende death metal.

Honour – Valour – Pride (Metal Blade cd, 6,5/10, 2002), ble det eneste Bolt Thrower-albumet uten Karl Whilletts på vokal. Han var erstattet av David Ingram. Ingram var vokalist i death metal-horden Benedicton, og gjorde seg ikke bort i Bolt Thrower.  Han var ikke langt unna Whilletts i uttrykket, men var kanskje en smule (enda) grovere i målet. Trommeslager Alex Thomas, som hadde gjort en formidabel innsats på forrige album, var dessverre ute igjen. Han ble erstattet av Martin Kearns. Kearns var en habil, tradisjonell death metal trommeslager, som gjorde sine saker godt på det seige midt tempo-stuket som dominerte Honour – Valour – Pride. Dessverre var det også denne gangen et smått trøtt drag over begivenhetene, der Bolt Thrower ofte henfalt til death metal klisjeer og løsninger man hadde hørt mange ganger før. De holdt seg til det etter hvert velkjente doomy tempoet uten å bringe noe nytt til torgs. Så var det fortsatt deilig å høre lyden av metalmaskinen som var Bolt Thrower, og produksjonen var formidabel i all sin tyngde. Dèt gjorde at plata var verdt en del gjennomspillinger for fans av genren.

Under planlegging av det neste albumet, ga Dave Ingram seg i bandet, med begrunnelse i personlige- og helserelaterte årsaker. Det åpnet veien for et comeback for Karl Willetts, til mange fans store glede. For Those Once Loyal (Metalblade cd, 7,5/10, 2005) ble et comeback for gruppa, med gode kritikker og entusiastisk mottagelse fra fansen. Bolt Thrower hadde ikke kommet opp med noe nytt og revolusjonerende, men gikk denne gang til oppgaven med «fire & skill» og et knippe potente låter under armen. Karl Willetts viste at han var vokalisten for Bolt Thrower når han var i slag, og det var han denne gangen. Hans brutale rasp svevde over vannene, og riff og solospill satt bedre enn på lenge. Det var samme sanseløse tyngde i uttrykket som det alltid hadde vært, men denne gangen hadde de mer å by på av fengende riff og låter. Dessuten økte de tidvis tempo en smule mer enn de hadde praktisert på de senere platene. Det sikret større variasjon. En god økonomi med ni spor unnagjort på 39 minutter gjorde også sitt til at man holdt interessen oppe. Her var det ikke mye tværing på kjipe ideer. Dermed endte For Those Once Loyal opp som gruppas beste album siden On For Victory.

Those Once Loyal ble Bolt Throwers siste plate. Gruppa ble oppløst i 2016, etter at de bestemte seg for å ikke gå videre etter det uventede dødsfallet til trommeslager Martin Kearns, som gikk bort bare 40 år gammel, 14. september 2016.