Bardo Pond – Peace On Venus (Fire cd, 2013)

 1) Kali Yuga Blues; 2) Taste; 3) Fir; 4) Chance; 5) Before The Moon.

Da selv de mest ihuga og tålmodige Bardotilhengere tenkte at det det beste fra Philadelphiatruppen var levert, etter 22 års innsats, slo gruppa tilbake med et av sine beste album noensinne. Det var imponerende å låte så friskt og vitalt så langt ute i kampen, i en karriere hvor de hadde holdt seg på sin sære, smale sti med psykedeliske gitardroner og annet uvesen.

Peace On Venus brøytet ikke ny grunn, og gruppa var fortsatt lett gjenkjennelig, men det var en sjelden konsentrasjon og oppfinnsomhet over begivenhetene denne gangen. Plata hadde en samlet spilletid på «kun» 39 minutter, fordelt på fem spor. I motsetning til de foregående platene, hvor innholdet varierte fra smule akustiske spor, til blytunge feedbackutblåsninger fra brødrene Gibbons, holdt Peace On Venus seg mer eller mindre til ett konsept, der fem blå, melankolske ballader rullet frem på gitarer, blytung bass og slepende trommespill. Over det hele vaket Isobel Sollenberger med stemme og fløyte. Den begrensede spilletiden kledde plata godt. Ingen spor over 11 minutter var sjelden kost for denne gjengen, men du verden så mye de fikk ut av den, for dem, begrensede tiden.

Peace On Venus hadde en viss smak av americana. Nærmere bestemt americana som spilt av Crazy Horse på en regnværsdag. Brødrene Gibbons hadde et intuitivt samspill, der de utfylte hverandre og flettet gitarene inn i store, sørgmodige mønstre. To brødre, to gitarer, 22 år. Dèt gjorde susen!

Brødrene Gibbons fortjente honnør, og ikke til forkleinelse for hverken dem eller den herlige rytmeseksjonen, men nok en gang var det Isobel Sollenberger som stakk av med den gjeveste prisen. Hun hadde en unik evne til å få frem de store følelsene, enten hun sang, vokaliset eller spilte fløyte. Og det gjennom svært begrensede virkemidler; Sollenberger tråkket aldri hardt på gasspedalen. Dèt gjorde effekten desto større når hun åpnet opp og slapp lytteren inn.

En touch av blå americana var kanskje ingen stor fornyelse, men i Bardo Ponds verden ga små bevegelser store utslag. Dessuten var de en smule nærmere rene melodier denne gangen, noe som også økte tiltrekningskraften. Det siste slo en umiddelbart da åpningssporet Kali Yoga Blues dro i gang, med et herlig riff på 16 omdreininger. Det låt som Neil Young & Crazy Horses legendariske konsertalbum Weld spilt på sakte fart. I motsetning til Young holdt Bardo Ponds seg til det slepende melodiøse, uten å løfte det helt opp via et fengende stikk eller et jublende refreng. Det ga Kali Yoga Blues en enfoldig skjønnhet av sjelden klasse, der Sollenberger var fjernere enn noensinne, med både vokal og fløyte. Et høydepunkt.

Den fire minutter korte Taste var noe av det mest tilgjengelige gruppa noen gang hadde levert, en rett ut fengende og pen rockelåt, hvor en kunne ane et hitpotensiale under de grusende gitarene. Rett etter fulgte den nesten like korte Fir, som hevnet seg  med det kraftigste rabalderet på plata.

Den instrumentale Chance roet det hele ned igjen, og var uanstendig tiltrekkende i sin kombo av gitarer og fløyte. Change var folkemusikk for storbyens slitne strøk. Den hadde i seg en melodi av ikke ueffent kaliber, og en ro som gjorde godt. En klassiker.

Before The Moon oppsummerte Peace On Venus på ti minutter, med vokal, gitarer og sakte tempo, men kanskje uten å gjøre helt samme inntrykk som de fire forutgående sporene.

Rating: 8/10