Banco Del Mutuo Soccorso – Nudo (EMI cd, 1997)

 Cd1: 1) Nudo, Pt. 1; 2) Nudo, Pt. 2; 3) Nudo, Pt. 3; 4) E Mi Viene Da Pensare; 5) Prologo #1; 6) R.I.P.; 7) Il Ragno; 8) Emiliano; 9) L’Evoluzione; 10) 750,000 Anni Fa… L’Amore; Cd 2:: 1) Sul Palco; 2) La Conquista Della Posizione Eretta; 3) Metamorfosi; 4) Guardami Le Spalle; 5) Roma/Tokyo; 6) La Band; 7) Bisbigli; 8) Passaggio; 9) Coi Ca­pelli Sciolti Al Vento; 10) Traccia; 11) Prologo #2; 12) Non Mi Rompete

Utover nittitallet benyttet Banco seg flittig av katalogen fra syttitallet. Ikke nok med at de gamle låtene dominerte gruppas konserter, de klarte også å få til flere utgivelser hvor det gamle materialet ble tynet til det ytterste. Vi husker nyinnspillingene av debutalbumet og oppfølgeren Darwin!, og i 1997 kom Nudo ut, en dobbelcd med kun to nye stykker musikk. Nå skal det sies at det en av disse var et lengre, tredelt stykke og at de gamle klassikerne delvis ble levert i nye arrangementer. I tillegg var den ene cden er et konsertopptak fra Japan. Alt dette gjorde Nudo til en merkverdig, men interessant utgivelse.

La oss begynne med den nye musikken. Nudo var et stykke progressiv rock i tre deler, med en samlet spilletid på 15 minutter. Her leverte Banco den beste nye musikken de hadde laget siden storhetstiden på syttitallet. Nudo var en oppgradering av inspirasjons-kildene som brakte gruppa frem i første omgang; symfonisk rock, italiensk canto og jazzrock. Det åpnet med et bastant stykke elektronisk rock, et sted mellom Porcupine Tree og Nine Inch Nails på en lys dag, med innslag av klassisk Banco. Etter snaue syv minutter var det over i den smule Nudo II, hvor DiGiacomo på sitt mest innsmigrende vis lokket lytteren inn i et overdådig kakestykke av sentimentale vendinger og vakker, melankolsk musikk. Nudo III returnerte til innledningens lett kaotiske rock, før det hele tok en vending mot pop. Nudo var en hyggelig overraskelse.

Resten av den første cden bestod av Banco i nedstrippet format, der de spilte gjennom et knippe av sine klassiske låter, i nedstrippede studioversjoner. Gruppa benyttet for det meste kun av piano, synthesizer, akustiske gitarer og sang. Dèt fungerte utmerket, og låter man hadde hørt mange ganger i originalversjoner fikk nytt liv. Kammerprog var en mulig beskrivelse, der det melankolske og lyriske ble fremhevet i enda større grad enn på originalversjonene. Her var et hvert tilløp til bombastiske arrangementer luket bort.  Melodiene ble stående igjen i all sin prakt, noe som forsterket storheten og varigheten i  musikken. Disse versjonene bør høres av alle som er glad i Banco.

Cd nr to inneholdt konsertopptak fra to opptredener i Tokyo, i 1997. Her møtte lytteren Banco i full progressiv vigør. Gruppa leverte inspirerte versjoner av sine gamle låter. I 1997 var dette faktisk første gangen et liveopptak med Banco ble utgitt, og det var vel verdt ventetiden. Først i 2005 skulle det utgis et opptak fra storhetstiden (1975), som var enda mer imponerende en det som ble levert på Nudo.

Det var ett stykke ny musikk på liveopptaket, den hissige jazzrockeren Roma/Tokyo. Det var mest av alt en stil øvelse, en pastisj over gruppas klassiske periode – MetaBanco? Høydepunktene var å finne i versjonene av de gamle traverne Metamorfosi og Non Mi Rompete. Sistnevnte ble løftet ut av sitt trygge canto/folk-skall og langt inn i jazz/prog improvisasjon. Eie var vi der.

Rating: 7/10