Boards Of Canada – Tomorrow’s Harvest (Warp cd, 2013)

1) Gemini; 2) Reach For The Dead; 3) White Cyclosa; 4) Jacquard Causeway; 5) Telepath; 6) Cold Earth; 7) Trans­misiones Ferox; 8) Sick Times; 9) Collapse; 10) Palace Posy; 11) Split Your Infinities; 12) Uritual; 13) Nothing Is Real; 14) Sundown; 15) New Seeds; 16) Come To Dust; 17) Semena Mertvykh

Forventningene til et nytt album fra Boards Of Canada nærmet seg hysteriske høyder i elektronikakretser da ryktene om et nytt album begynte å gå i 2010. Så skulle det bli juni 2013 før gruppas fjerde album Tomorrow’s Harvest ble utgitt. Plata ble promotert med en kryptisk kampanje, med uidentifiserte koder og kopier av albumet satt tilfeldig ut i hyllene i diverse platebutikker. Slik iscenesatte Boards Of Canada seg selv på sedvanlig vis, med mystikk og underfundighet. Image skal pleies må vite. Den voldsomme interessen for Boards Of Canadas «comeback» etter syv års pause, ble kun matchet av Aphex Twin da han ga ut Syro i 2014, etter en enda lenger pause. Den elektroniske musikken hadde selvsagt utviklet seg siden disse gigantene slo gjennom på nittitallet, men sjangeren hadde ikke maktet å komme opp med virkelig fornyelse, og heller ikke med nye artister av samme kaliber som disse to.

Tomorrow’s Harvest ble til over en lang periode. Gruppa startet arbeidet allerede i 2005, like etter utgivelsen av forgjengeren The Campfire Headphase. Brødrene brukte uendelig med tid på å file på innspillingsteknikk, elektroniske instrumenter, duppeditter og annet, og innspillingene ble ikke oppsummert og avsluttet før på tampen av 2012.

Board Of Canadas tre foregående album hadde alle en gjennomgående tematikk, selv om ingen av dem kunne karakteriseres fullt ut som konseptalbum. Debuten Music Has The Right To Children var en nostalgisk tilbakeskuende affære, hvor barndom og barn spilte en sentral rolle. Geogaddi var full av mytisisme, paranoia, massesuggesjon og religiøs fanatisme, og  The Campfire Headphase var en undring over det tapte Albion, det britiske landskapet og frisk luft. Også Tomorrow’s Harvest hadde en tydelig tematikk, og denne gangen vendte gruppa seg mot filmmusikken.

Tomorrow’s Harvest var full av inspirasjon fra sytti- og åttitallets filmmusikk. Særlig filmmusikk til skrekkfilm og thrillere, med store innslag av elektroniske instrumenter, var viktig, og da spesielt arbeidene til John Carpenter og Fabio Frizzi, men navn som Wendy Carlos og Stefano Mainetti var også sentrale for brødrene.

Denne påvirkningen var gjennomgående på plata, som på mange vis spilte som et soundtrack. Her var flust av elektroniske vignetter, som skapte mørke og dystre stemninger. Samtidig var Tomorrow’s Harvest tidvis enklere og mer kontant enn hva gruppa hadde vært tidligere, noe som for så vidt var litt befriende, sjekk for eksempel den herlige Palace Posy, men som også gjorde musikken mindre kompleks og varig enn spesielt de to første albumene. Tidvis stod også ønsket om å skape stemninger i veien for melodiene, og flere spor hadde noe uforløst over seg. Dèt åpenbarte seg først etter gjentatte lyttinger, hvor den «normale» Boards Of Canada opplevelsen var at musikken vokste på lytteren. Det elementet manglet tidvis på Tomorrow’s Harvest. Det var ikke et gjennomgående problem, men nok til stede til at det trakk ned helhetsinntrykket noe. Så var det heldigvis også mye flott musikk på plata. Sjekk eksempelvis Sick Times og Jacquard Causeway. Og det låt fantastisk. Første gangs gjennomlytting minnet meg om  hvor mye jeg hadde savnet lyden av Boards Of Canada, den var noe helt eget.

Tomorrow’s Harvest var et godt, men ikke perfekt album. Det var mye fint å hente for den musikkinteresserte, og plata må med å samlingen til fans av gruppa. Den havner bak debuten og Geogaddi i mine øyne, og kniver jevnt med The  Campfire Headphase om en plass på pallen.

Rating: 7,5/10