Anathema – Serenades (Peaceville cd, 1993)

1) Lovelorn Rhapsody; 2) Sweet Tears; 3) J’Ai Fait Une Promesse; 4) They (Will Always) Die; 5) Sleepless; 6) Sleep In Sanity; 7) Scars Of The Old Stream; 8) Under A Veil (Of Black Lace); 9) Where Shadows Dance; 10) Dreaming: The Romance

Anathema ble etablert i Liverpool i 1990. Gruppa bestod innledningsvis av brødrene Vincent og Danny Cavanagh (gitarer), Darren White (vokal), Duncan Patterson (bass) og John Douglas (trommer). Opprinnelig gikk de under navnet Pagan Angel, men skiftet raskt navn til Anathema. Anathemas doble betydning, ordet kan både bety bannlyst og være en beskrivelse av en forhatt person, passet godt til gruppas tunge og gotiske death/doom metal. Gruppa skulle ganske raskt utvikle stilen i retning av renere goth metal, og senere gå mot progressiv rock, men innledningsvis var det death-doom som dominerte.

Etter demokassettene An Iliad Of Woes (1990) og All Faith Is Lost (1991), som medførte at Peaceville Records signerte gruppa, debuterte de med EPen The Crestfallen i 1992.

Anathema var et av de såkalte «Peaceville three», sammen med My Dying Bride og Paradise Lost. Disse gruppene dukket opp omtrent samtidig, alle fikk kontrakt med Peaceville Records, og alle var sentrale i utviklingen av doom- og gothic metal. De hadde til felles en stor musikalsk nysgjerrighet, som gjorde at de raskt tilla uttrykket nye dimensjoner. Slik sett skilte de seg fra doomkongene i Candlemass, som hadde dukket opp noen år tidligere. Anathema fremstod også langt mer påvirket av deathmetal enn Candlemass gjorde. For selv om begge gruppene lot musikken drive i sakte tempo, var det en mørkere stemning over Anathema, ikke minst gjennom vokalist Darren Whites grove, growlende vokal.  Anathema hadde også et dypere melankolsk drag over musikken, og en mer storstilt nestenpompøs lyd, som var lett hørbar i for eksempel den sterke They (Will Always) Die, som først dukket opp på The Crestfallen og deretter på debutalbumet Serenades. Det melakonkolske draget ble også forsterket av utstrakt bruk av keyboards.

Serenades ble spilt inn i løpet av sommer og tidlig høst 1992, i Academy Studios i Yorkshire. Gruppa produserte selv, med hjelp fra Paul «Hammy» Halmshaw. Halmshaw var mannen bak Peaceville Records, og en svært sentral mann i utviklingen av death, doom og tilliggende herligheter. Han sørget for at Peaceville ble et av de ledende plateselskapene i den vanskeligstilte delen av metalverden, med band som Autopsy, Darkthrone, Vital Remains og At The Gates i stallen, i tillegg til The Peaceville three.

Sammen skapte Anathema og Hammy et brukbart, om enn litt ujevnt, debutalbum med Serenades. Gruppa skulle raskt gå videre fra det relativt stramme doom/death uttrykket, og lage bedre plater. Dèt var ikke til hinder for at det var gode ting å hente på Serenades, i tillegg til at det, stramme rammer til tross, var lekre detaljer og originale vendinger å bli overrasket av ettersom man lyttet seg gjennom Serenades.

All musikken på Serenades ble komponert av Danny Cavanagh, mens Darren White stod for tekstene. I tillegg til ni låter med vokal, var det inkludert en 23 minutter lang instrumental til slutt. Dreaming: The Romance var ren ambient/new age, en keyboardvandring langs stier gått opp av Brian Eno.  Den var hyggelig nok, men ikke mer, og var strengt tatt unødvendig.

De åtte tradisjonelle doomlåtene på plata varierte mellom det fengslende og det forglemmelige, uten at det noen gang ble direkte svakt. I tillegg var det en liten akustisk snutt i folkdrakt, J’Ai Fait Une Promesse, sunget av den kvinnelige gjestevokalisten «Ruth». Den var vakker og tiltrekkende, og pekte frem mot senere utgivelser.

Det mest profilerte sporet var Sweet Tears, som fikk en viss rotasjon på MTV. Dèt var nok ikke tilfeldig, for her traff Anathema planken perfekt. Sweet Tears hadde et saftig riff, og  Whites vokal fungerte sjeldent godt, selv om han aldri var den sterkeste vokalisten.

Nevnte They (Will Always) Die skilte seg også ut. Her kombinerte Anathema Black Sabbaths tunge doom med deathmetal-vokal og en pompøs avslutning med keyboards, som unngikk å bli melodramatisk, men tvert i mot endte opp som merkverdig fengslende.

I Sleepless gikk tankene til The Cure. Den hadde et uvanlig ekteskap mellom stiler som normalt ikke tok i hverandre med annet enn ildtang. Den nye generasjonen metalmusikere hadde imidlertid ett annet forhold til sjangere enn tidligere generasjoner, og brakte med seg en sunn nysgjerrighet inn i de tyngste metalrommene. Dét skulle bidra til mye god musikk utover nittitallet.

Serenades ble det eneste albumet med Darren White som vokalist. Han sluttet under innspillingen av EPen Pentacost III i 1995. Fra og med album nummer to var det Vincent Cavanagh som sang.

Rating: 6,5/10