Cabaret Voltaire – Live At The Y.M.C.A (Rough Trade LP, 1980)

1) Untitled; 2) On Every Other Street; 3) Nag, Nag, Nag; 4) The Set Up; 5) Expect Nothing; 6) Havoc; 7) Here She Comes Now; 8) No Escape; 9) Baader Meinhof

Cabaret Voltaires første forsiktige skritt på konsertfronten ble tatt allerede i 1975. De første årene manglet det ikke på negative reaksjoner, for å si det forsiktig. Det skyltes delvis gruppas konfronterende og kompromissløse stil, hvor det som ble fremført lå langt unna tradisjonell rock. Men også det faktum at det ennå ikke var et publikum for industrimusikk. Dèt endret seg som kjent i de kommende årene, og da gruppa spilte konsert i lokalene til Foreningen for kristne unge menn (av alle steder) 27. oktober 1979 var det for et publikum som hadde en viss forestilling om hva som skulle foregå fra scenekanten.

Live At The Y.M.C.A. ble tatt opp på kassettspiller, og lydkvaliteten ble deretter. Likevel har plata fått plass i Cabaret Voltaires «ordinære» katalog, noe som tilsier at gruppa må ha vært fornøyd med opptakene. Det er ikke uten videre så lett å forstå, for lydkvaliteten hevet seg ikke nevneverdig over middels bootlegnivå. Likevel har opptakene verdi for de som er interessert i Cabaret Voltaire og utviklingen av industrimusikken på slutten av syttitallet – dog mer som en dokumentasjon over en viktig fase i det utvidede rockbegrepets utvikling, enn som et stykke musikk å lytte til gjentatte ganger for utbytte på egne bein.

Det var interessant å sammenligne opptaket med tilsvarende fra Throbbing Gristle fra samme periode. Det var både likheter og forskjeller mellom de to gruppene. Begge slo om seg med bevisst provoserende tekstlig og musikalsk innhold. Throbbing Gristle gikk lenger enn Cabaret Voltaire på begge områder, med sin drøye, bleksvarte fremstilling av personlig fornedrelse og beskrivelse av et britisk samfunn i fritt fall, kokt på en støybasert, gnurete lydmasse langt unna enhver rockhistorisk forankring. Cabaret Voltaire var i større grad direkte inspirert av tidlig krautrock og The Velvet Underground. Dermed var de en smule lettere lytting. De tok heller ikke tekstene like langt ned i helvete, selv om en «låt» som Baader Meinhof var temmelig langt utenfor den gode smak.

Live At The Y.M.C.A. bestod av ni spor, som med unntak av den nevnte Baader Meinhof, holdt seg med relativt bastant rytmikk og forsøksvise låtstrukturer, selv om det var langt mellom melodilinjene, for å si det pent.

Åpningssporet, “Untitled”, banket i vei på stramt, industrielt vis, før Kirks gitar slo en sørgmodig slynge av piggtråd rundt rytmene. Dessverre var Mallinders vokal så godt som umulig å høre i miksen. Låten dukket senere opp på gruppas andre studioalbum, The Voice Of America, da med tittelen Damage Is Done.

No Escape, Expect Nothing og On Every Other Street var alle hentet fra Mix Up, og lydkvaliteten medførte at alle tre var å foretrekke i originalversjon, selv om det var festlig å høre Cabaret Voltaire garasjerocke seg gjennom Seedsklassikeren No Escape.

The Set Up og Here She Comes Now var opprinnelig å finne på Cabaret Voltaires første utgivelse, EPen Extended Play. Førstnevnte kombinerte Joy Divisionsk blybass med spisse, iskalde gitarer. Kirks gitarer var i det hele tatt den store beholdningen på Live At The Y.M.C.A., der han viste seg frem som en brutal og oppfinnsom gitarslinger, antageligvis industrimusikkens eneste. Here She Comes Now var en nesten ugjenkjennelig versjon av Velvets-låten, opprinnelig på deres mesterverk White Light, White Heat.

Tilslutt på plata lå Baader Meinhof, som åpnet med en tysk radiostemme prate om «terrorismus», før strenge brek av stivnet industri kastet opp på publikum. Her gikk Cabaret Voltaire i ren støymodus, mens Mallinder rumlet med gravrøst. Et høydepunkt av slem, irriterende noise.

Rating: 6/10