The Kinks – The Village Green Preservation Society (Pye LP, 1968)

1) The Village Green Preservation Society; 2) Do You Remember Walter; 3) Picture Book; 4) Johnny Thunder; 5) The Last Of The Steam Powered Trains; 6) Big Sky; 7) Sitting By The Riverside; 8) Animal Farm; 9) Village Green; 10) Starstruck; 11) Phenomenal Cat; 12) All My Friends Were There; 13) Wicked Annabella; 14) Monica; 15) People Take Pictures Of Each Other

I oktober 1967 slapp The Kinks singelen Autumn Almanac, som ga gruppa nok en stor hit hjemme i Storbrittania, med tredjeplass som bestenotering. Autumn Almanac solgte faktisk bedre enn Waterloo Sunset, og var en trivelig og fengende sing-a-long. Bak den umiddelbare fasaden fantes det imidlertid en sang som var mer enn nok en hitsingel. Autumn Almanac var et viktig steg i Ray Davies utvikling fra å være en konstruktør av fengende popmelodier, til å bli en låtskriver med store ambisjoner for både ord og toner. Han var allerede i en egen klasse når det gjaldt å beskrive det engelske samfunnslivet og enkeltskjebner, men nå tok han sikte på å utvikle dette videre til store konseptalbum. Starten på dette, i det små, fantes på flere vis i Autumn Almanac, og skulle ende med en serie konseptalbum og rockeoperaer i perioden mellom 1968 og 1975. I Autumn Almanac reiste Davies tilbake til barndommen, til 1951-festivalen i Storbrittania, med sin store fremtidsoptimisme, samtidig som han dyrket nostalgien i det forgangne England. Autumn Almanac var en hymne til det tapte, og til det vakre i det slitsomme livet i arbeiderklassen. Her ble fotball på lørdag, roaststeak på søndag og ferieturen til Blackpool dyrket. Sangen var opptakten til The Village Green Preservation Society, albumet som kom ut 22. november 1968.

I april 1968 slapp gruppa oppfølgersingelen Wonderboy, og da begynte det å butte kommersielt sett. Wonderboy ble ingen stor hit, og nådde kun 36. plass i UK. Det var første gang siden de to første singlene, som kom ut før gjennombruddet You Really Got Me, at en Kinks singel ikke nådde topp 20 i UK. Ray Davies hadde som kjent brutt med Shel Talmay, som tross alt var en ringrev og en mann med stor kommersiell teft. Han produserte elleve strake topp ti singelhits for The Kinks, og det skulle kun komme tre singler med like stor suksess etter at han forlot skuta. Men Ray Davies var en bestemt ung mann som gikk sine egne veier, og i starten av 1968 hadde The Kinks trukket seg unna pophysteriet og turnering, og gått i studio for å lage storslagne album. Dermed ble gruppa halvveis glemt av det store publikum, og sett på som gårsdagens nyheter blant ungdommen. De skulle riktignok slå litt tilbake med neste singel, den fantastiske Days, som ble sluppet i slutten av juni 1968, og gikk til 12. plass i hjemlandet. Days var en av Davies aller fineste sanger, satt i fengende folkpop, med en usigelig vakker tekst og en evig melodi.

Hverken Autumn Almanac, Wonderboy eller Days var med på The Village Green Preservation Society. Village Green-konseptet hadde fått sin spede start under innspillingen av Something Else, hvor sangen Village Green ble spilt inn, men holdt tilbake av Ray Davies. Han hadde så smått begynt å pusle med et konsept konsentrert rundt denne sangen, med de typiske engelske parkanleggene (Village Greens) som utgangspunkt for et knippe låter som uttrykte lengsel etter gamle England, ala Autumn Almanac, og samtidig beskrev forskjellige karakter som befolket Ray Davies univers. Her var rockeren og småkjeltringen Johnny Thunders, den prostituerte Monica og barndomsvennen Walter. Village Green, karakterene og omgivelsene de befant seg i var bilder på Davies lengsel etter det gamle, ukompliserte England, som ble beskrevet i låter som All of My Friends Were There, Last Of The Steam-Powered Trains og Sitting By The Riverside. At Davies lengten hadde et rosenrødt skjær over seg var så, men at mange kunne kjenne seg igjen i et ønske om at ting ikke endret seg så raskt og ofte ikke til det bedre, var utvilsomt.

Village Green inneholdt hele femten låter, men det var ikke et overflødig spor å finne. Plata spilte som et gjennomarbeidet konseptalbum i tekst og musikk, der den ene perlen etter den andre tredde sakte frem i lyset, etter som plata fikk tid til å vokse på lytteren. Village Green hadde ikke umiddelbarheten og følelsen av sensasjon og energi som andre klassiske album fra 1968 hadde, enten vi snakket om The White Album, Beggars Banquet, White Light White Heat, Electric Ladyland eller Astral Weeks, men plata har stått seg vel så godt som samtlige av de nevnte, og er en definitiv del av rockens sentrale kanon. Village Green hadde «gleden» av å bli sluppet samme dagen som Beatles The White Album, og dermed var det ingen som fikk med seg at The Kinks hadde kommet med nytt album. Plata solgte ikke mer 100.000 eksemplarer i sin samtid, og var ikke å finne på listene overhodet. Albumets rykte vokste med årene og det medførte at salget med tiden rundet en million eksemplarer, fortjent nok.

Selv om Village Green ikke var så umiddelbar og fornyende som andre klassikere fra 1968, var det en uutgrunnelig stemning i disse femten låtene, som avdekket sine musikalske og melodiøse hemmeligheter etterhvert – og da sammen med en samling tekster som utgjorde et deilig univers å krype inn i. Village Green hadde noe å by på for alle sinnsstemninger, enten man ville le av rampen Johnny Thunders, lengte tilbake til damplokomotiver i The Last of The Steam-Powered Trains, eller kikke på fotografier i Picture Book og People Take Pictures Of Each Other.

Lydmessig var ikke Village Green spesielt kraftfull eller nyskapende,  plata høres nesten ut som om den kunne ha kommet ut året før, om den ble sammenlignet med for eksempel White Album eller Beggars Banquet. Forskjellen rent lydmessig i forhold til Arthur, Kinks- albumet som skulle komme året etter, var også stor. Nå var det heldigvis slik at den litt rudimentære lyden, laget av de fire sammen med Rays kone Rasa Davies på backingvokal og Nicky Hopkins på piano og mellotron, passet perfekt til musikken og tekstuniverset; et mildt slørete, tilbakeskuende hele, som grodde fast i sjela.

Favorittlåter fantes det også i den storstilte helheten. Johnny Thunders var uimotståelig, morsom og utrolig fengende. Det samme var Picture Book, med det store løftet i refrenget og teksten med det mørke budskapet om bildene som viser deg som lykkelig, den gang for lenge siden. Og så må selvsagt Big Sky og tittelsporet nevnes, ja egentlig bør vel alle låtene nevnes.

Village Green var et underfundig, nostalgisk album, som sakte men sikkert vokste på lytteren og festet seg i hjerterøttene.

Rating: 10/10