Banco Del Mutuo Soccorso – Seguendo Le Tracce  (MaRaCash cd, 2005)

 1) R.I.P. (English version); 2) L’Albero Del Pane; 3) La Danza Dei Grandi Rettili; 4) Passaggio; 5) Non Mi Rompete; 6) Dopo… Niente E Più Lo Stesso; 7) Traccia II; 8) Metamorfosi

Etter 30 år kom det omsider ut et konsertopptak med Banco fra deres storhetstid. Det var mange av oss som hadde ventet dag og natt i mange år på dette, og nå kunne vi endelig puste ut og vendte tilbake til livene våre. Og om det ikke var fullt så viktig, var det temmelig herlig at det omsider ble sluppet et album fra den gang det virkelig begav seg.

Seguendo Le Tracce inneholdt opptak fra en konsert i Teatro Verdi i Salerno, 23. april 1975. Opptaket holdt høy kvalitet og var fullt på høyde med det meste av det som ble gitt ut av livealbum på syttitallet. Det var virkelig synd at Seguendo Le Tracce ikke bli utgitt på dobbel vinyl i 1975, det hadde opptaket fortjent. Hadde så vært gjort hadde det blitt stående som et av progrockens store livealbum. Dessverre var effekten av en utgivelse tredve år senere ikke den samme, der den fant sin plass i den uendelige rekken av arkivopptak som har blitt tilgjengelig de seneste tiårene.

Seguendo La Tracce var et nydelig dokument over en gruppe på høyden av sin skaperkraft. Kvaliteten på opptaket gjorde at alle nyanser, tekniske finurligheter og herlig musisering kom til sin rett. Det var nesten ikke til å forstå at denne gjengen skulle produsere fire flaue album på åttitallet.

Gruppas tre første album var representert. I tillegg leverte Banco en versjon fra sitt engelskspråklige album fra 1975. Sistnevnte var representert med R.I.P., i en kontant ni minutters versjon, som gjorde at man overhodet ikke savnet italiensk vokal. Den ble tilført et seigt, funky groove, som løftet det hele opp og ut mot stjernene.

Den lett dansende, folkjazzy La Danza Dei Grandi Rettili fra Darwin!, her i en elleve minutter lang versjon, var et stort høydepunkt. Den gikk fra originalens korte, kontrollerte versjon til en lang, utflytende improvisasjon. Det ble fylt på med utsøkt trompetspill, nesten konstante taktskifter og tangentarbeid som virret rundt i terrenget; en sann svir!

Non Mi Rompete var like vakker som den alltid hadde vært. Det var den peneste, mest melankolske lykkepillen noe progband fra Italia noen gang serverte. Og dèt sier ikke så lite, var det noe italienerne kunne var det elegant, vakker melankoli. Non Mi Rompete var en signaturlåt for vokalist DiGiacomo, og det var som vanlig ingenting å utsette på hans sang.

Dopo… Niente E Più Lo Stesso, fra tredjealbumet Io Sono Nato Libero, var ikke stort dårligere. Her i en tolv minutter lang versjon, hvor det klassiske synth-temaet fikk stor plass, før låten nesten brøt sammen under sin egen vekt, i lange avantgardistiske lydmalerier, resitasjon av tekst og søken mot det ytre rom.

Selve beistet var imidlertid gjemt til slutt; etter en liten pause med instrumentalen Traccia II, gjøv Banco løs på en snaut halvtime lang versjon av Metamorfosi, fra det selvtitulerte debutalbumet. Metamorfosi var låten som fikk undertegnede til å fatte interesse for Banco, og denne versjonen, som var forlenget med nesten femten minutter fra studio utgaven, var en oppvisning av alt gruppa kunne få til. Fengende tema, symfonisk progrock, improvisasjon, folk og jazz. Alt gjort med forståelse for dynamikk, yin og yang – en fremvisning av alt progressiv rock kunne være, langt fra all innholdsløs fikling.

Rating: 8/10