Boards Of Canada – The Campfire Headphase (Warp cd, 2005)

1) Into The Rainbow Vein; 2) Chromakey Dreamcoat; 3) Satellite Anthem Icarus; 4) Peacock Tail; 5) Dayvan Cowboy; 6) A Moment Of Clarity; 7) ’84 Pontiac Dream; 8) Sherbet Head; 9) Oscar See Through Red Eye; 10) Ataronchronon; 11) Hey Saturday Sun; 12) Constants Are Changing; 13) Slow This Bird Down; 14) Tears From The Compound Eye; 15) Farewell Fire

På Boards Of Canads tredje album bestemte brødrene seg for å forenkle uttrykket en smule. De ville redusere bruk av samples, stemmer, teksturer og andre inn- og utfall. Musikken skulle være organisk «nær» og mer trofast mot melodilinjer og faste strukturer. Det lyktes de godt med på The Campfire Headphase, samtidig som endringene ikke gjorde det vanskelig å høre hvem som var på ferde.

Det var med tiden mange som hadde tatt etter Boards Of Canadas blanding av slepne, døsige rytmer og analog, støvete elektronikk. De var blant de viktigste standardsetterne for hva som var moderne, elektronisk musikk midt på 2000-tallet. Originalen var likevel best, slik det som regel var; det var ingen som var som de skotske brødrene.

Etter den mørke og lumre Geogaddi var The Campire Headphase en rensende forenkling og retur til virkeligheten. Med The Campfire Headphase tok de musikken bort fra det kaotisk innstengte og ut i åpent lende. Det var ikke bare tittelen som sendte tankene til frisk fjelluft og åpne sletter, musikken fulgte opp tittelen. Så var Boards Of Canada fortsatt både my(s)tiske og sære, og de gjorde det ikke enkelt for lytteren denne gangen heller, men lyset var utvilsomt sluppet inn igjen. Slik sett slektet The Campfire Headphase stemningsmessig mer på Music Has The Right To Children enn på Geogaddi. Når det gjaldt musikalske virkemidler skilte imidlertid Campfire seg fra begge forgjengerne; jammen om ikke gitaren hadde fått en prominent plass denne gangen.

Gitar på en plate med Boards Of Canada var overraskende. Det var selvsagt ikke snakk om tradisjonell bruk av gitar. På The Campfire Headphase ble lyden av gitar vridd og vrengt i forskjellige retninger, ofte for å konstruere en nostalgisk, slørete stemning av tapt tid og levd liv. Skralle strenger ble dyppet i elektroniske effekter, uten å miste av syne at det faktisk var en gitar man hørte. Det bidro til en fornyelse og en utvikling av uttrykket som gjorde godt. Det ga også The Campfire Headtapes en særegen karakter, og forsterket den lyse og samtidig undrende, mytiske stemningen som Boards Of Canada alltid skapte, nærmest uavhengig av om de ønsket det eller ei.

Å kalle The Campfire Headphase for gruppas gitaralbum ble å trekke det for langt. En mer passende karakteristikk var å definere plata som gruppas elektroniske folk album; elektronikk brukt for å mane frem det tapte Albion, drømmen om Old Brittania. Mulig jeg trekker det hele langt, men jeg opplever The Campfire headtapes som en moderne forlengelse av middelalderballader, folkscenen på femit- og tidlig sekstitall og den britiske folkrock-bølgen på slutten av sekstitallet, med Fairport Convention i spissen. The Campfire Headphase hadde den samme lukten av våt britisk jord og lange historiske kraftlinjer, i likhet med mye av denne musikken.

The Campfire Headphase var nok et originalt stykke musikk fra brødrene, som forsvarte sin plass i katalogen til Boards Of Canada. Samtidig var albumet litt lettere å bli ferdig med enn de to foregående. Dèt var muligens prisen for forenkling og et lysere musikalsk uttrykk.

Rating: 7,5/10