Bardo Pond – Under The Pines (Fire cd, 2017)

1) Crossover; 2) Out Of Reach; 3) My Eyes Out; 4) Moment To Moment; 5) Under The Pines; 6) Effigy

Først fire år etter Peace On Venus var det klart for neste ordinære album fra Bardo Pond. Fansen hadde som vanlig hatt nok å gnage på i mellomtiden, med diverse oppsummeringer av tidligere uutgitt materiale. Bardo Pond var flinke til å kuratere egen katalog, og det var mye interessant å dykke ned i for dedikerte fans. Likevel var det nok mest hold i de rene «nye» studioalbumene, hvor gruppa hadde fått en ny vår gjennom den fokuserte, kortfattede og rimelig lett tilgjengelige Peace On Venus.

Man skulle ikke mange sekundene inn i Under The Pines for å forstå at gruppa hadde valgt å fortsette langs linjene Peace On Venus hadde trukket opp, og kanskje gått enda en smule lenger i tilgjengelig retning. Også denne gangen var det konsentrasjon om sanger som sanger, hvor lytteren fikk tilnærmede hooks og refrenger å henge fast i. De seks sangene, som også denne gangen hadde forankring i Crazy Horses variant av americana, var unnagjort på 40 minutter. To spor strakk seg til ti minutter, mens de fire resterende var unnagjort på fire- fem minutter.

Likheter med forgjengeren til tross, Under The Pines bød også på et positivt lite sjokk; Isobel Sollenberger formelig spratt ut av høyttalerne fra første stund. Ikke nok med at vokalen var mikset lenger fremme i lydbildet enn tidligere, i tillegg sang hun virkelig ut: Her var den tilbakelente spøkelsesvokalen erstattet av en svært tilstedeværende dame, med sløy autoritet i pipene. Og skal tillegges, en ikke ubeskjeden sensualitet i røsten. Det kledde både henne og Bardo Pond ualminnelig godt. Det var rent ut merkelig hvordan den nye fremtoningen påvirket denne lytteren. Det å høre Sollenberger i tydelig flyt var som å endelig kjenne nærhet til en avstandsforelskelse som hadde vart så alt for lenge; Det sitret! Hun var riktignok ikke like dominerende på alle sporene, men gjennomgående var det åpenbart et bevisst valg å legge vokalen lenger frem. Det ga gamle helter nye tricks å vise frem. Ta for eksempel det herlige tittelsporet, en midt tempo ballade, hvor Sollenberger nærmet seg en indieutgave av Stevie Nicks, til sukkersøt effekt.

Bardo Ponds spilte med nyvunnet løshet på Under The Pines, med skrapende og buzzende gitarer over en slentrende, elegant rytmeseksjon. Det ga plata et upretensiøst preg. Sollenberger bød også på fløytespill og brødrene Gibbons var i sedvanlig slag. Det betød fortsatt solide mengder gitarer i begge høyttalere, men med mer luft i lydbildet enn vanlig.

Under The Pines fungerte utmerket som en introduksjon til Bardo Pond for nye lyttere, og det var synd gruppa ble sett på litt som gårsdagens nyheter blant hipstere av ymse slag. Gruppa hadde virkelig fortjent mer oppmerksomhet enn de ble til dels i disse «senere» årene av karrieren. Gode anmeldelser var greit nok, men ikke nok etter undertegnedes mening.

Rating: 8/10