Cabaret Voltaire – Mix-Up (Rough Trade LP, 1979)

1) Kirlian Photograph; 2) No Escape; 3) Fourth Shot; 4) Heaven And Hell; 5) Eyeless Sight; 6) Photophobia; 7) On Every Other Street; 8) Expect Nothing; 9) Capsules

Cabaret Voltaire ble stiftet i Sheffield i 1973. Navnet tok de etter en nattklubb i Zurich, som var sentral i Dada-bevegelsens tidligste fase rundt 1915. Frem til 1981 bestod gruppa av Richard Kirk, Stephen Mallinder og Chris Watson. Da forlot Watson Cabaret Voltaire, etter utgivelsen av Red Mecca, gruppas tredje studioalbum.

Cabaret Voltaire startet med tape-eksperimenter og hjemmelaget elektronisk musikk. Fokuset var på konstruksjon av lyd, mer enn på tradisjonelle låter. Deres første innspillinger og opptak fra perioden 1974 til 1976 ble senere utgitt i forskjellige utgaver. Dèt kommer vi tilbake senere i gjennomgangen av Cabaret Voltaires katalog.

Gruppas relativt ekstreme uttrykk og avantgardistiske tilbøyeligheter fikk moment da punken slo gjennom i 1976-77. Cabaret Voltaire var aldri et punkband, men deres  DIY eksperimenter hadde mye til felles med punken i ånd, om ikke i uttrykk. Cabaret Voltaire var en av de sentrale gruppene i utviklingen av det som ble kjent under betegnelsen industrial music. Sammen med samtidige som Throbbing Gristle, Clock DVA og The Pop Group utviklet Cabaret Voltaire stram, dyster musikk, som tok opp i seg støy, feltopptak, avant garde (Pierre Henry, Stockhausen, Theater Of Eternal Music) og koblet alt dette med grep fra garasjerock, Can, Faust og særlig The Velvet Undergrounds mest utagerende øyeblikk; White Light White Heat var en sentral inspirasjonskilde. Det samme var Lou Reeds Metal Machine Music.

I perioden 1978 til 1982, før gruppa endret stil, var de udiskutable stilskapere, som skulle påvirke artister innen den mer ekspressive delen av elektronika, industrirock og industrimetal, støymusikk og avant rock generelt. Cabaret Voltaire var en industriell powertrio, hvor et oppsett med gitar, bass, synthesizere, perkusjon, trommemaskiner, tapes og sang ble eltet til en grå, stygg grøt. Gruppa hadde føttene plantet i et fjernt rocklandskap, der nevnte Velvet Underground var tydelig tilstede. Samtidig var Cabaret Voltaire hele veien tungt rytmiske, med elementer av funk og dub knirkende rundt i det stramme brygget.

Cabaret Voltaire debuterte med Extended Play (EP) i 1978. Her gjorde de unna fire spor på 15 minutter, hvorav ett var en versjon av Velvets Here She Comes Now. De hadde fått kontrakt med det ferske plateselskapet Rough Trade, som ga ut platene til Cabaret Voltaire de første årene.

I 1979 kom deres første album. Mix-Up ble spilt inn sommeren 1979 i gruppas eget studio i Sheffield. Mix-Up gikk til en overraskende 12. plass på de britiske indie-listene. De fikk brukbart med oppmerksomhet, selv om mottagelsen var blandet. Gruppas grå, seige musikk var ikke enkel å nærme seg, men tiltrakk seg en gruppe interesserte som forstod hva Cabaret Voltaire drev med. De hadde åndelige venner i Throbbing Gristle, som tiltrakk seg mye av samme publikum, men som var enda et hakk mer ekstreme i stil og uttrykk.

Ved lytting på Mix-Up 40 år etter at den ble utgitt, kan det være vanskelig å forstå hvor radikale Cabaret Voltaire var. Rocken løste seg opp i mange retninger utover åttitallet, og både metal, støy og industri er sjangere som kan vise til mer ekstreme uttrykk enn hva Cabaret Voltaire utesket. Da er det viktig å huske at Kirk, Mallinder og Watson var pionerer, som virkelig sparket opp dørene til mulighetsrom for nevnte sjangerne.

Mix Up bestod av ni spor med en knudrete, mørk og insisterende blanding av avantrock, industri, elektronika, feltopptak, tapes og dub/funk. Samtlige spor ruget på stramme, kalde varianter av rytmisk musikk. Cabaret Voltaire skrev ikke vanlige sanger; her var lite å finne av melodi, vers og refreng. Låtene var statements, der tekstene ble manet frem med gjentagelser og chants mer enn ordinær sang. Stanken av en dyster, fremmedgjort verden hang over musikken, som likevel ikke var uten hekt og tiltrekningskraft. Cabaret Voltaires industribygg trakk den nysgjerrige lytter til seg, og det var lett å bli hektet fast i deres univers. Cabaret Voltaire var ikke uten form og historie; deres binding til garasjerock, Can og Velvet holdt musikken innenfor visse rammer, noe som gjorde det enklere å henge seg på for den uforvarende lytter. De gjorde et direkte nikk til garasjen gjennom en versjon av The Seeds No Escape, som de trakk ytterligere steg ut i galskapen, lenger enn hva Sky Saxon og gjengen klarte i originalen.

Alt materiale på Mix Up har kanskje ikke stått seg like godt, men plata var og er fortsatt et skikkelig spark av avantrock. Det hvilte en primitiv råskap over begivenhetene, samtidig som en tilnærmet intellektuell, nesten-akademisk teint gjorde Mix-Up til noe langt mer enn kun sinne på vinyl. Slik ble Mix Up kanskje viktigere enn en rett ut klassisk plate. Det var likevel givende lytting hele veien, og kanskje aller best når man setter plata inn i tidslinjen for utviklingen av avantrock. Da finner den sin udiskutable plass i kresne platesamlinger.

Rating: 8/10