Azahar – Elixir ( Movieplay LP, 1977)

1) Campos de Azahar; 2) ¿Qué malo hay, señor juez?; 3) ¡Es que esto no tiene nombre!; 4) Mercaderes; 5) Un hombre cansado; 6) Cántaros de fuego; 7) Viaje a Marruecos

Den spanske gruppa Azahar ga ut to album på siste halvdel av syttitallet, og fortjener en plass i den rike historien om progressiv rocks første periode, mellom 1968 og 1980. Den historien omfatter langt mer enn britiske artister. I denne perioden dukket det opp interessante grupper over store deler av verden. Azahar opererte på halen av denne «bølgen», som på mange måter nådde et sluttpunkt rundt 1980, da postpunk og annet tok grep, også i andre land enn UK, hvor det jo var mer eller mindre slutt (for en periode) fra og med 1977. Resten av verden var en smule tregere på avtrekkeren, og det ble faktisk laget mye god progrock frem mot 1980. Dèt var Azahar et godt eksempel på.

På Elixir, deres debut, bestod Azahar av Richard Zappala (vokal, synth),  Antonio Vallis (akustiske, spanske og elektriske gitarer, mandolin, synth), Gustavo Ros (synth, mellotron, Fender Rhodes, piano) og Jorge Barral, opprinnelig fra Uruguay, (bass, perkusjon, akustisk og spansk gitar).

Gruppa hadde forsøkt å få på plass en egnet trommeslager. Det viste seg å være problematisk, hvor etter de bestemte seg for å spille inn Elixir uten ordinær rytmeseksjon. Dèt var et smart trekk, som gjorde at Elixir skilte seg ut, selv om den også var et barn av sin tid. Azahar hadde fellestrekk med italienske, greske, portugisiske og (enkelte) franske progband, som hadde en særegen lyrisk melankoli og tydelig melodisk åre til felles. De beste av disse artistene, Azahar inkludert, klarte å forvalte dette musikalske formspråket uten å bli sentimentalt sippete eller populistisk melodramatiske.

Som en slags erstatning for trommer, ble Jorge Barrals bass gitt en prominent plass i lydbilde. Hans melodiøse og tydelig tilstedeværende bass jordet musikken, som han supplerte med forsiktig perkusjon her og der. Over bassen fløt mengder av keyboard og synth, som sammen med Vallis gitarer skapte en varm, melankolsk stemning.

Den instrumentale åpneren Campos de Azahar sendte tankene til Fripp og Enos No Pussyfooting, selv om musikken til Azahar var mer melodibasert enn de to britenes strenge stuk. Gitarist Vallis hadde nok hørt på flere gitarister fra England. Han hadde noe av samme tonen som Mike Oldfield, dog med et større sting av hard rock i bunn. Azahar hadde også forankring i flamenco og spansk tradisjonsmusikk, noe som kom til uttrykk i langstrakte melodilinjer og vakkert spill på spanske gitarer, særlig effektfullt benyttet på den tredelte suiten Viaje a Marruecos. Viaje a Marruecos (Tur til Marokko) var et høydepunkt, der gruppa i tre deler over 11 minutter strakk musikken godt ut. Her fikk de også vist frem inspirasjonen fra arabisk musikk.

Tur til Marokko var ment både i faktisk og overført betydning. Azahar kom opp i problemer med sitt uttalte ønske om legalisering av marijuana, der særlig vokalist Zappala var entusiastisk, og sågar ble deportert fra Spania på grunn av sine meninger. Han nasale stemme var det elementet det tok mest tid å ble venn med på Elixir.  Sangen var tydelig preget av arabisk musikk, med lange, klagende vokale drag. Det var uvant kost for lyttere som hadde vokst opp med engelsk vokal, men etter som man kom inn i albumet, var det en berikelse da Zappala dukket opp i lydbildet. Hans sang var ikke dominerende hele plata gjennom, som hadde flere lange instrumentale strekk i løpet av de 37 minuttene det hele stod på.

Rating: 7,5/10