The Kinks – Arthur (Or The Decline And Fall Of The British Empire) (Pye LP, 1969)

1) Victoria; 2) Yes Sir No Sir; 3) Some Mother’s Son; 4) Drivin’; 5) Brainwashed; 6) Australia; 7) Shangri La; 8) Mr Churchill Says; 9) She’s Bought A Hat Like Princess Marina; 10) Young And Innocent Days; 11) Nothing To Say; 12) Arthur

Arthur (or The Decline And Fall Of The British Empire) ble utgitt i oktober 1969, et snaut år etter The Village Green Preservation Society.  For første gang var det skifte i besetningen til The Kinks. Peter Quaife sluttet ved innledningen til 1969 og ble erstattet av John Dalton. Dalton var en bekjent av gruppa, og hadde steppet inn for Quaife i 1966, under dennes sykefravær.

Ray Davies interesse for storslagne prosjekter, innen alt fra radio og tv til teater, var stadig voksende. Ikke lenge etter utgivelsen av Village Green ble han kontaktet av produsenten Jo Durden-Smith, med forespørsel om The Kinks kunne lage en pop-opera for Granada Television. Handlingen skulle ta for seg det britiske imperiets oppgang og fall, imperiet som sakte, men sikkert hadde forvitret etter andre verdenskrig. Den ambisiøse Davies tente på ideen, og så en mulighet til å realisere planer han hadde tumlet med en stund. Ray Davies fikk carte blanche, og det ble enighet om en historie som tok utgangspunkt i Dronning Victorias tid, og som endte på slutten av sekstitallet. Davies samarbeidet med forfatteren Julian Mitchell om historien og tidslinjene.

En popopera om dronning Victoria hørtes ikke spesielt hipt ut, men det var en viss interesse for denne epoken spesielt og det forgangne generelt. Dronning Victorias yngste barnebarn, Wilhelm II, Tysklands siste keiser, hadde blitt et usannsynlig moteikon; militær-effekter og bekledning var hipt og trendy; tenk Stg. Pepper og Mick Jaggers stil på denne tiden, og ikke minst Jimi Hendrix lange militærjakker.

Samtidig som Davies jobbet med Artur kom John Fowles med romanen Den franske løytnantens kvinne, som var satt til dronning Victorias tid. Boka ble en stor internasjonal bestselger.

Ray Davies bestemte seg for å bygge handlingen rundt teppeleggeren Arthur. Arthur-figuren var basert på brødrene Davies svoger, Gordon Arthur Anning. Anning hadde giftet seg med deres elskede søster Rose. Rose og Arthur emigrerte til Australia sammen med sine to barn, noe som hadde vært tema hos Ray tidligere, blant annet i den såre Rosy, Won’t You Please Come Home.

Den planlagte tv-produksjonen ble utsatt flere ganger og til slutt kansellert, sikkert til stor skuffelse for Ray Davies. Utsettelsen medførte at det tilhørende albumet også ble forsinket, da The Kinks ikke fikk fullført-post produksjonen. Etter diverse forsinkelser fikk de omsider fullført albumet, og dermed ble verden et fantastisk konseptalbum rikere.

Under innspillingene av Arthur tok The Kinks seg tid til å slippe en singel. Plastic Man ble utgitt i slutten av mars 1969, ni måneder etter forrige singel, noe som var en evighet i popverdenen på slutten av sekstitallet. Plastic Man var ikke The Kinks lyseste øyeblikk, og ble heller ingen stor hit med 28. plass i UK. Dens plass i The Kinks-historien forsvares først og fremst av at det var den siste innspillingene Peter Quaife var med på.

Manglende tv produksjon, skifte av bassist og mager kommersiell suksess til tross; Ray Davies og The Kinks var nå på toppen av kunstneriske karriere. Arthur var nok et fantastisk album, som enkelt holdt en plass i gullrekke Face To Face – Something By The Kinks – Village Green – Arthur. Så skulle den gullrekka utrolig nok forlenges med enda noen album, som vi skal se.

Arthur var et gjennomført album, med klassiske låter, flott produksjon og spill. Arthur var et betydelig løft produksjonsmessig, med et stort og åpent lydbilde, dybde i bass og trommer og mange lekre detaljer. Arthur var mer av et rockealbum enn Village Green, men hadde også en stor porsjon eksentrisk sjarm.

Plata ble produsert av Ray Davies, med god hjelp fra Lew Warburton til arrangering av blåsere og strykere. Warburton bidro til å gjøre Arthur til noe spesielt, som ga Davies tekster og melodier luft under vingene. Ray Davies sang også særdeles godt, og hadde utviklet stemmen til å beherske et større register.

Produksjon, spill og sang til tross, det viktigste for The Kinks var som alltid låtmaterialet. Det var eksepsjonelt sterkt på Arthur. Her var flere av de største høydepunktene i Kinks katalogen. Det sier ikke lite, i en karriere med 78 singler og 24 studioalbum gjennom mer enn tredve år. Sangene på Arthur hang sammen, men var ikke nødvendigvis låst i samme tematikk, de store linjene til tross. Arthur selv var ikke sentral i alle låtene, og tekstene kunne enkelte ganger være lite direkte relatert til historien, men til sammen var helheten en fortelling om det engelske samfunnet, imperiets fall og Arthurs emigrasjon til Australia. Arthur var, sammen med Village Green, de mest tilfredsstillende av The Kinks mange konseptalbum.

Det mest sentrale sporet var den lange Shangri-La. Shangri-La ble sluppet på singel, men ble ingen hit. Likevel var dette en av Ray Davies største øyeblikk; en vakker ballade som hentet inspirasjon fra brødrene Davies besøk hos Rose og Arthur i Australia. Ut av dette besøket og beskrivelsene av hvordan de hadde det down under, spant Ray Davies en snerrende historie om den britiske arbeiderklassen slit og kamp, ironisk og skrått sett opp mot det britiske imperiets forfall.

Ray Davies var sint på Arthur. Tekstene var bitende ironiske og tidvis beske i sin beskrivelse av det engelske samfunnets mange skavanker. Klassesystemet fikk sitt i Yes Sir, No Sir og den smule balladen Some Mother’s Son, med sin triste tekst om krigens elendighet. Arbeiderklassens snevre perspektiv på hva som var et godt liv ble gitt juling i Brainwashed, og vulgariteten hos den enkle mann og kvinne ble ironisk beskrevet i She’s Bought A Hat Like Princess Marina. Samtidig som Davies sparket både opp og ned, klarte han ikke å skule kjærligheten til både hjemlandet og menneskene som bodde der. Empatien for den vanlige mannen og kvinnen i gata skinte gjennom på de fleste spor; mest av alt var vel Davies forbannet på urettferdigheten i det britiske samfunnet og hvordan vanlige folk ble herjet med av overklassen.

Shangri La stod ikke alene igjen som klassiker fra Arthur, her kom godlåtene tett. Åpneren Viktoria var en tregrepsfantasi av en rockelåt, med en herlig tekst og løft i refrenget.  Avslutningen Arthur var i samme stil, med en oppløftende melodi og bitende gitarspill fra Dave Davies. Drivin’ løftet på hatten til Face To Face, der den ruslet frem på enda en hektende melodi. Og glem ikke Australia, en lang ballade som tok veier  inn i protoprogland, med lange instrumentalpartier der blåsere og gitar gikk opp i en høyere enhet.

Arthur (Or The Decline And Fall Of The British Empire) fikk gjennomgående gode kritikker, og ble hyllet som Kinks kanskje største øyeblikk så langt. Det ble også en viss bedring kommersielt sett. Gruppa kom seg inn på listene i USA igjen, om enn bare så vidt. Dessuten hadde The Kinks fått ordnet opp i problemene de hadde hatt med å få lov til å opptre i USA, på grunn av kranglene med amerikanske fagforeninger.

Rating: 10/10