Cabaret Voltaire – The Voice Of America (Rough Trade LP, 1980)

1) The Voice Of America / Damage Is Done; 2) Partially Submerged; 3) Kneel To The Boss; 4) Premonition; 5) This Is Entertainment; 6) If The Shadows Could March; 7) Stay Out Of It; 8) Obsession; 9) News From Nowhere; 10) Messages Received

Med 12″ Three Mantras, som bestod av to og ikke tre mantra, tok Cabaret Voltaire en krapp venstresving. To spor med en samlet spilletid på 40 minutter var ikke hverdagskost for en singel, og den hadde fortjent å bli katalogisert som et album. Three Mantras bestod av Eastern Mantra og Western Mantra, som var å finne på hver sin side av vinylen. På Western Mantra tok gruppa i bruk kjente virkemidler, og forsterket og strakk disse ut i tid, til en intens reise gjennom nesten tjue minutter. Det var en ny løsning basert på gamle triks og det fungerte storveis. Eastern Mantra var en annen skål. Her befant Cabs seg dypt inne i arabiske musikktradisjoner, som via gjestemusikere og feltopptak ble mikset med gruppas intense minimalisme, til noe nytt og originalt.

Umiddelbart etter innspillingen av Three Mantras gikk Cabaret Voltaire i gang med sitt andre ordinære studioalbum. I løpet av våren 1980 spilte de inn The Voice Of America, som ble utgitt i juli 1980. Som vanlig foregikk innspillingene i deres egne Western Works studio i Sheffield, og de produserte selv denne gangen også.

The Voice Of America bygde videre på det de tre hadde jobbet med på Mix Up; en viss forankring i sanger, som ble dekonstruert med elementer fra eksperimentell elektronisk musikk, krautrock, The Velvet Underground, funk og dub. Det hadde også sneket seg inn en viss påvirkning fra den aktuelle britiske musikkscenen, hvor postpunk var i full blomst, i et av tidenes sterkeste år for utgivelse av musikk noensinne. Band som Joy Division, Pop Group og 23 Skidoo var gjenkjennelige i Cabaret Voltaires uttrykk. Det samme gjaldt amerikanerne i Talking Heads, som var i ferd med å finne funkfoten for alvor på denne tiden, sammen med den kritthvite engelskmannen Brian Eno.

The Voice Of America var bedre produsert og mer gjennomført enn debuten. Den var «renere» og skarpere i uttrykket, uten at gruppa hadde fjernet seg vesentlig fra Mix Ups løsninger. De holdt seg fortsatt med synthesizer, keyboards, trommemaskin, bass, gitar og mørk, luggete sang. The Voice Of America var et steg videre for Cabaret Voltaire, men kanskje ikke et fullt så stort sprang som mange hadde tenkt det skulle bli, basert Three Mantras og ikke minst på utviklingen mange av deres samtidige kunne vise til. At Cabaret Voltaire tok seg tid til å foredle like mye som å videreutvikle var garantert et bevisst valg, og The Voice Of America bekreftet at de hadde mer å hente ut ideene fra Mix-Up, og likevel fikk løftet uttrykket så pass at The Voice Of America stod fjellstøtt på egne bein.

Tittelen spant opp forventingene til at Cabaret Voltaire skulle lage den store, dystre fortellingen om det moderne Amerika i fritt fall. Med tanke på den forferdelige utviklingen landet gikk gjennom på åttitallet, med en dement skuespiller som president og republikanere i fri flyt, hadde plata kunnet fungere som et forhåndsvarsel. Så langt var det ikke mulig å dra innholdet, selv om åpningssporet var en sterk fremvisning av den forstokkede brutaliteten som kjennetegnet (og kjennetegner) deler av det amerikanske samfunnet. The Voice Of America ble innledet med opptak av en politisjef som instruerte sine politimenn om hvordan de skulle oppføres seg under en konsert med The Beatles («no dancing down the isles»). The Voice Of America/ Damage Is Done var i tillegg platas største øyeblikk, der trommemaskinen humpet og gikk under Kirks spisse, langstrakte gitartoner, som dryppet av melankoli; et lament over statlig voldsbruk, grå industrialisering og det lille enkeltmenneskets skjebne mellom tunge, overveldende malstrømmer. Det var et klassisk øyeblikk i Cabaret Voltaire-historien.

I Partially Summerged droppet de rytmene helt, og lot det stå til med slem, atonal elektronikk. Her føltes inspirasjon fra tidlig Kluster/Cluster, med tyskernes mørkegrå studier av industriell forurensing av miljø og menneskesinn. Det var en vei videre for Cabaret Voltaire, selv om de ikke utforsket dette nabolaget ytterligere på The Voice Of America.

Platas resterende åtte spor baserte seg på enkle, repetetive strukturer, som ble dandert med de faste virkemidlene. Synthesizere vred seg som onde ånder rundt rytmikken, bassen jordet det hele og Kirks gitarer ble brukt like mye som teksturer som spill-som-spill. Vokalen var fortsatt dypt i lydbildet, ingen egentlig sang, men det fungerte for formålet. I en låt som Premonition ble riktignok den dystre, forvrengte stemmebruken mer ufrivillig komisk enn noe annet. Gruppa hadde heller ikke denne gangen fokus på melodier som sådan, selv om det var en litt større grad av variasjon i oppbygging og teksturer enn tidligere.

The Voice Of America var et barn av sin tid, men har også stått seg godt. Det er en plate som postpunk- og avantrock interesserte vil ha glede av. For industrihoder er den obligatorisk.

Rating: 8/10