Anathema – The Silent Enigma (Peaceville cd, 1995)

1) Restless Oblivion; 2) Shroud Of Frost; 3) …Alone; 4) Sunset Of The Age; 5) Nocturnal Emission; 6) Cerulean Twilight; 7) The Silent Enigma; 8) A Dying Wish; 9) Black Orchid

Etter at Darren White forsvant ut fortsatte Anathema som kvartett. Vincent Cavanagh måtte ta den tunge veien fra å kore til å bære hele vokalen. Det var tydelig at han fortsatt var i en prosess med å finne seg selv som vokalist på The Silent Enigma. Han varierte uttrykket mellom mørk death metal-vokal, resitasjon og dyp goth-vokal. Han ble aldri så grovlende dyp som forgjengeren White. Sett i lys av Anathemas musikalske utvikling var det sistnevnte en god ting, og Cavanaghs vilje til å variere vokalen avhengig av låtmateriale og stemning var viktig for gruppas videre utvikling.

The Silent Engma var en videreutvikling av ideene på Serenades. Anathema befant seg fortsatt med begge beina plantet i deathdoom og metal, men det var en betydelig utvikling i arrangementene, noe som ga en langt mer effektfull bruk av lys og skygge i det musikalske uttrykket. Slik stod omslaget perfekt til musikken, med sitt maleri av vill natur under blytunge skyer, med et lys som tittet forsiktig inn i landskapet langt borte fra. The Silent Enigma var tung, men ikke blytung. Det var en sjelden eleganse over musikken, en viss sving over begivenhetene, som løftet musikken mot alternativ rock og gothic rock, uten å forlate metalen.

De ni sporene på The Silent Enigma slepte seg, med et par unntak, sakte fremover. Tempoet var gjennomgående lavt, med tung rytmeseksjon og nedstemte gitarer som ankret musikken. Låtene var krydret med tema skifter, som ga musikken en teint av prog, og utstrakt bruk av keyboards. The Silent Enigma inneholdt fine stemninger og Anathema var originale og underholdende i sin insisterende, mørke gotikk. De hadde utviklet seg kraftig som komponister siden debuten, selv om det fortsatt var noe uforløst over enkelte sanger. Dèt var likevel ikke til hinder for at The Silent Enigma var en ganske storstilt lytteropplevelse, selv om plata var tung å trenge helt gjennom; Anathema snakket fortsatt mer til hjernen enn til hjertet.

Musikken var tidvis melodiøs og jevnt over tiltrekkende, men kunne enkelte ganger utfordre lytterens tålmodighet. Når det virkelig fungerte, som i Cereluan Twight var det tett på magisk. Det samme gjaldt den høydramatiske Black Orchid, som avsluttet plata på mektig, hyperpompøst dommedagsvis. Nocturnal Emission var en vellykket flørt med postpunk, og brøt fint opp og likevel falt pent på plass i helheten. Andre ganger, som i tittelsporet, ble det noe påtatt og anstrengt over det hele, med en vel patosfylt vokal.

Aller best var Anathema i den lange, komplekse nesten-suiten Shroud Of Frost, som hentet inspirasjon fra både gothic rock og prog, og var majestetisk på en positiv måte i sin pompøse tyngde. Det var gruppas største øyeblikk så langt og viste til fulle deres evne til å kombinere forskjellige inspirasjonskilder til et komplekst og variert hele.

Også denne gangen var det med et esoterisk spor med kvinnelig vokal. Alone var mer abstrakt enn det forrige forsøket og var et vellykket koda til Shroud Of Frost.

Rating: 7,5/10