Boys Next Door – Door Door (Mushroom Records LP, 1979)

1) The Nightwatchman; 2) Brave Exhibitions; 3) Friends Of My World; 4) The Voice; 5) Roman Roman; 6) Somebody’s Watching; 7) After A Fashion; 8) Dive Position; 9) I Mistake Myself; 10) Shivers

The Birthday Party, som i sin tidligste inkarnasjon gikk under navnet Boys Next Door, var ikke bare første del av karrierene til Nick Cave, Mick Harvey og Roland S. Howard, men også en av de beste og mest innflytelsesrike gruppene som dukket opp i overgangen mellom sytti og åttitallet. Og selv om spesielt Cave og Harvey ga ut en lang rekke kritikerroste plater etter oppløsningen av The Birthday Party, leverte de allerede i disse første årene varig musikk.

Før The Birthday Party var det imidlertid Boys Next Door. Boys Next Door ble dannet i Melbourne i 1975, da skolekameratene Nick Cave (sang), Mick Harvey (gitar), Phil Calvert (trommer) og Chris Coyne (saksofon) fikk med seg Tracy Pew (bass). Etter hvert kom også Roland S. Howard (gitar) til.

Før Howard kom med i gruppa hadde den opprinnelige kvintetten spilt inn et knippe sanger. De hadde startet opp med typiske punkcovere av tiden, og var inspirert av samtidige som Ramones, The Saints og andre i den opprinnelige punkbevegelsen. Det preget også gruppas første innspillinger, som var tiltenkt å være deres debutalbum. Howard hadde umiddelbar påvirkning på det musikalske uttrykket, der gruppa da blandet frijazz, rockabilly og Captain Beefhearts ekstremblues inn i punken sin. Med denne bagasjen innabords gjorde gruppa nye innspillinger, og valgte å vrake deler av det tidligste materialet, til fordel for innspillingene med Howard. Tilslutt bestod Door Door av seks sanger fra de opprinnelige innspillingene og fire fra innspillingene med Howard.

Door Door ble utgitt sommeren 1979, på det australske plateselskapet Mushroom Records. Door Door ble det eneste albumet på denne etiketten. Senere tegnet de kontrakt med Missing Link Records, samtidig som de engasjerte Keith Glass, eieren av Missing Link, som sin nye manager. Missing Link ga ut de neste platene deres, og ble en viktig støttespiller for gruppa de neste årene. Missing Link var også en fenomenal platebutikk gjennom tredve år, ett av de beste stedene å handle undergrunnsrock på denne kloden. Undertegnede hadde gleden av tømme lommeboka der våren 2002.

Door Door viste en gruppe i utvikling. De første sporene, som stammet fra innspillingene uten Howard, var sterkt influert av datidens punkrock og new wave. Korte, snauhogde gitarsanger med energi og en allerede gjenkjennelig Nick Cave i front, selv om han selvsagt hadde en vei å gå før han var fullt utviklet som vokalist. Men allerede i 1978 hadde han sin egen signatur, selv om han tidvis la seg opp mot tidens helter, det være seg Paul Weller (!) eller andre. Chris Coyne hadde trukket seg som fast medlem i Boys Next Door, men bidro med saksofon på tre sanger. Det bidro til å trekke forsiktige linjer tilbake til The Stooges, samtidig som saksen «fetet opp» det smått rudimentære lydbildet.

Selv om Door Door ikke hadde den samme kraften som gruppas senere mesterverk skulle ha, var det gjennomgående grei lytting. Boys Next Door var på vei som musikere, og det var allerede her åpenbart at de ikke nøyde seg med «tre grep og sannheten». Ambisjonene var store, noe som skinte gjennom allerede på de seks første sporene fra de første innspillingene, og som forsterket seg på materialet med Howard, som lå til slutt på albumet. For selv om låter som The Nightwatchman, Friends Of My World og The Voice hadde gode anslag, var det de fire siste sangene på Door Door som gjorde varig inntrykk og som pekte fremover til enda større bragder.

After A Fashion hakket frem på et typisk new wave vis, tenk Gang Of Four, og blandet inn doser av renstrøken popsensibilitet i miksen, sammen med et tidlig eksempel på en modning hos Cave. Den gyngende, skumle sirkusvalsen Dive Position, med sin heliumsknudrete bakgrunnsvokal i refrenget, og sin insisterende motorikk i sluttpartiet, var både hektende og original, og lytting til denne kan gjøre lytteren forbløffet over hvor mye av vokalisten Cave som allerede var i ferd med å falle på plass.

Den lange I Mistake Myself hadde mye av stemningen og det musikalske uttrykket som skulle prege goth-bevegelsen, som stakk det stygge trynet opp av rennesteinen omtrent samtidig som Boys Next Door ble til The Birthday Party og satte retning London.

Door Doors beste sang lå helt til slutt. Shivers hadde den inderlige stemningen som kjennetegnet Nick Caves beste ballader. En sang som hadde fortjent en plass på nær sagt hvilken som helst av mannens soloplater. Fengende melodi, trist stemning og det gospelinfiserte løftet. Sørgmodig og ekstatisk.

Rating: 6,5/10