Azahar – Azahar (Movieplay LP, 1979)

1) Expreso a Ketama; 2) La naranja y el limón; 3) Noche de primavera; 4) Zahira; 5) Bulerías de lujo; 6) El mago Acidote; 7) Aire y fuego; 8) Expreso de Ketama

Etter debutalbumet forsvant Gustavo Ros og Jorge Barral ut av Azahar. De to stiftet Azabache sammen med Daniel Henestrosa og Ricardo Valle. Azabache ga ut to album, i 1979 og 1980, som la seg pent til rette i symfoprog-land, uten at verden ble satt i brann.

Da Azahars vokalist Richard Zappala i tillegg ble deportert, så det mørkt ut. Zappala kom seg imidlertid inn i Spania igjen etter en kort periode, og han og Antonio Vallis fikk med seg Manolo Manrique (tangenter) og Willy Trujillo (trommer, perkusjon). Med Trujillo hadde Azahar fått på plass trommeslageren de aldri fant i første omgang.

Den nye besetningen spilte inn kun ett album før det var slutt. Gruppas selvtitulerte andre album ble utgitt i 1979. Hvorvidet oppløsningen skyldes manglende suksess eller mangel på gode ideer for veien videre vites ikke, men det var ingen tvil om at «Azahar» var et svakere album enn debuten. Der debuten hadde en særegen stil, med sin trommeløse, drømmende symfoniske prog, var oppfølgeren mer konform.

«Azahar» var dominert av massive mengder «polerte» keyboards og en god dose elektrisk gitar, med en relativt bastant rytmeseksjon i bunn. Plata varierte mellom instrumentaler og låter med vokal. Zappala var blitt noe mer skolert i løpet av de to årene fra debuten, og vokalen var ikke i like stor grad en «aquired taste» som sist. Han hadde imidlertid ikke all verden å jobbe med denne gangen.

«Azahar» var typisk sen syttitalls jazz.rock, jazz fusion og symfoprog. Produksjonen var i overkant polert, noe som hvisket ut særpreg og stemninger. Den glossy tangentlyden sendte tidvis tankene til danseband på Kielfergen, og det er som kjent ikke et godt sted å være. Andre ganger fungerte det brukbart, men helheten ble ikke all verden.

Expreso a Ketama åpnet med hardrock gitar, før den gled over i et pent stykke instrumental symfoprog. La naranja y el limón hadde noe som nærmet seg disco i bunn, som basis for slett og anonym jazz fusion. Deretter fulgte Noche De Primavera, en relativt anonym ballade, igjen med vel fristerte keyboards.

Zahira var en form for flamenco, men de akustiske instrumentene kræsjet stygt med de glansede synthene, slik at resultatet mest av alt nærmet seg en dansebåtversjon av spansk folkemusikk. Det var slett ikke vakkert.

Det ble bedre i den korte Bulerias, som etter en innledende trommesolo trakk opp et brukbart jazzrockdrag. Den lange El Mago Acidote var også godkjent, en svært polert produksjon til tross. En langstrakt, vakker ballade med flott sang av Zappala.

Aire Y Fuego var sterkt arabisk inspirert i melodilinjer og sang, og ble ikke helt ødelagt av den polerte, livløse musikken. Den avsluttende Expreso de Ketama var heller ikke verst, med sin instrumentale jazzrock av tiden, med friskt gitarspill fra Antonio Vallis.

Rating: 6/10