The Kinks – Lola Versus Powerman and the Moneygoround, Part One (Pye LP, 1970)

1) The Contenders; 2) Strangers; 3) Denmark Street; 4) Get Back In The Line; 5) Lola; 6) Top Of The Pops; 7) The Moneygoround; 8) This Time Tomorrow; 9) A Long Way From Home; 10) Rats; 11) Apeman; 12) Powerman; 13) Got To Be Free

«Skal du fortsette å reise rundt og turnere så mye, må du skrive en ny verdenshit, sønn» sa Davies senior til sønnen Ray. Så sagt så gjort; Ray lyttet til far og skrev Lola. Lola, historien om en ung manns romantiske tildragninger med damen som viste seg å ha en overraskelse under skjørtene, var delvis basert på en opplevelse en av managerne til The Kinks hadde i Soho, og delvis basert på trommeslager Mick Avorys interesse for «fenomenet». Uansett bakgrunnshistorie og tematikk, med Lola hadde Ray Davies skrevet en kontant, fengende rockelåt, med et bombastisk refreng og livsbejaende stemning. Lola lå nærmere The Kinks første singelhits fra 1964 og 1965 enn materialet fra Arthur og Village Green.  Lola ble en kjempehit for The Kinks, med topplasseringer i mange land, og viktigst av alt, suksess i USA og UK. I UK gikk den til andreplass, i USA til niendeplass. The Kinks var sikkert storfornøyd med comebacket i UK, etter flere magre år kommersielt sett, men viktigst var nok suksessen i USA. The Kinks gjorde ikke mindre enn fire turneer i USA i løpet av 1970, og interessen for gruppa økte på den andre siden av dammen.

Lola ble fulgt opp med Apeman, som også gjorde skarpt i UK med en femteplass, og selv om denne bare nådde 45. plass i USA var The Kinks på gang igjen, kommersielt sett. Kunstnerisk var det jo ingen problemer på denne tiden, gruppa leverte to av tidens beste rockealbum i 1968 og 1969.

Da gruppa endelig var inne i varmen igjen, og ettertraktet hos flere plateselskaper, da kontrakten med Pye nesten var ved veis ende, svarte stabeisen Ray Davies med et album hvor han ga platebransjen det glatte lag. På Lola Versus Powerman and the Moneygoround, Part One fikk plateselskaper, management, musikere, media og andre så hatten passet. Ray Davies, kjent som notorisk gnien og nesten sykelig paranoid i forhold til at «alle» var ute etter å sko seg på The Kinks, skjærte alt og alle over en kam. Sikkert fortjent i mange sammenhenger, platebransjen på sekstitallet var full av røvere, men ganske sikkert også ufortjent i en del sammenhenger. Blant annet reagerte flere i managementet sterkt på låta The Moneygoround, hvor følelsen av at Davies sviktet de som hadde stått last og brast med ham og alle hans nykker var sterk. Blant de som nok fortjente Davies vrede var publisher Eddie Kassner, som lå i rettslig tvist med Ray om rettigheter og prosenter til inntekter fra hans komposisjoner. Heldigvis var det ikke bare sinte og bitre sanger på albumet, lyset fikk lov til å titte inn her og der, enten gjennom lystig ironi eller rent ut sagt morskap. Lola og Apeman var med på plata, og var blant sangene som bidrod til god stemning.

Lola Versus Powerman and the Moneygoround, Part One var uansett et nytt sterkt Kinks album, med gjennomgående gode låter og arrangementer som bygde videre på den rockete siden av Arthur. Plata minnet alle om hvilken eminent gitarist Dave Davies var, og lyden av The Kinks var organisk og tiltrekkende. Rock ble blandet ut med folk- og country influenser, og tilsammen gjorde sanger, spill og arrangementene Lola til et tidsløst album.

Opprinnelig var Lola tiltenkt å være et dobbeltalbum, godt i gjenge med Ray Davies storstilte ambisjoner, som skulle splitte fans og kritikere utover syttitallet da mannen virkelig realiserte storstilte konseptalbum og konserter som nærmet seg teater-forestillinger. Lola ble tilslutt et enkeltalbum, og heller ikke et gjennomført konseptalbum. Det var låter som ikke hadde noe spesielt med platebransjen å gjøre. Det gjorde at plata kunne lyttes til med tilnærmet fullt utbytte uten at man måtte ta inn over seg det tekstlige konseptuelle.

Lola var fullt av gode Kinks sanger. Spesielt gledelig var det at Dave Davies var på hugget igjen, enten det var som gitarist eller sanger. Han fikk med to egne låter, og særlig Strangers var et høydepunkt. En særpreget, folky sak, med inspirert sang av Dave. En klassiker. Rats var heller ikke dårlig, der The Kinks tok opp i seg moderne rock ala 1970. Her kom også det nye medlemmet John Gosling (keyboards, piano) til sin rett. Han hadde blitt med tidlig i 1970, og debuterte med The Kinks på Lola. Han overtok jobben som sessionmusikeren Nicky Hopkins hadde hatt på de tidligere albumene.

I tillegg til Strangers, var både Lola og Apeman høydepunkter, men det var som sagt ingen svake øyeblikk å finne. Skal flere sanger nevnes, tar jeg med Get Back In The Line, hvor teksten stod i sterk kontrast til den vakre melodien. Her tok Ray Davies for seg fagforeningene i musikkbransjen.  Og så skynder jeg meg å nevne at både This Time Tomorrow og A Long Way From Home var herlig Kinks ala 1970.

Rating: 9/10