Cabaret Voltaire – Red Mecca (Rough Trade LP, 1981)

1) A Touch Of Evil; 2) Sly Doubt; 3) Landslide; 4) A Thousand Ways; 5) Red Mask; 6) Split Second; 7) Black Mask; 8) Spread The Virus; 9) A Touch Of Evil (reprise)

Red Mecca står igjen som Cabaret Voltaires definitive øyeblikk. Her oppsummerte og videreutviklet de det musikalske tankegodset de hadde jobbet med fra starten av. Red Mecca var skarpere, mer konsentrert og intenst kjølig enn noe de hadde laget så langt. Det var ingen unødvendige øyeblikk i løpet av ni spor og førti minutter. Musikken var fortsatt dominert av funk- og dub basert rytmikk, slurende teksturer av synth og feltopptak, skarpe gitarer og bass i bunn, alltid med en fjern, bevisst slørete vokal. Produksjonen var bedre enn tidligere, selv om det fortsatt var deres enkle studio i Sheffield de benyttet. De produserte fortsatt selv, men hadde åpenbart lært seg dèt faget underveis.

Tematikken på Red Mecca var en oppfølging og foredling av de opplevelsene som lå i bunn av Three Mantras; USAs vei utenfor stupet – inn i republikanernes klamme forskjellspolitikk, våpengalskap og religiøse fundamentalisme, den islamske revolusjonen i Iran med de amerikanske gislene og ikke minst Sovjetunionens invasjon av Afghanistan; Red Mecca.

Red Mecca var fri for mislykkede eksperimenter og svake låter. Fra åpningen A Touch Of Evil, en vri over Henry Mancinis filmmusikk til Orson Welles film av samme navn, til returen til samme tema førti minutter senere, var Red Mecca en kjølig, dyster studie av en verden under atom soppen og den kalde krigens himmel. En mørkredd, ilter beskrivelse av tingenes tilstand, gjennom bankende «hvit», svart rytmikk, frosne keyboards og skurrende gitarer, med en bunnløs melankoli dryppende av musikken. Tekstene var vanskelige å trenge til bunns i; hva sang Mallinder egentlig om? Stemmen var konstant badet i støy, feltopptak, keyboards og annet.

Red Mecca var vakker, skummel og besnærende, men holdt seg likevel på en viss avstand fra hjerterøttene; plata ville ikke bli elsket, den ville vise frem verden som den var og hva Cabaret Voltaire virkelig kunne – her har du det kjære lytter, ta musikken som den er i sin kjølige, slemme eleganse. Red Mecca passet som hånd i hanske i industrimusikken som var i ferd med å reise sitt stygge hode opp av graven, hvor ekstremister som Whitehouse tok veien ut i det drøyeste musikalske og konseptuelle landskapet, med stygg hvit støy og fascinasjon for samfunnets utskudd, enten det var seriemordere eller andre perversjoner, som ble nøytralt beskrevet med et intenst sinne. Cabaret Voltaire var aldri så langt ute, de holdt alltid en dør på gløtt til den mer utrerte delen av postpunken. Det gjorde gruppa lettere tilgjengelig enn en del av sine samtidige, og bidro til at gruppa fikk et betydelig publikum.

Med Red Mecca lukket Cabaret Voltaire døren til sin første periode, og satte blikket mot dansegulvet, hvor de mer eller mindre skulle oppholde seg resten av karrieren. Riktignok ikke i en ballsal, det var heller snakk om en forlatt industrihall, hvor zombiene beveget seg manisk.

Rating: 9/10