Anathema – Eternity (Peaceville cd, 1996)

1) Sentient; 2) Angelica; 3) The Beloved; 4) Eternity Part I; 5) Eternity Part II; 6) Hope; 7) Suicide Veil; 8) Radiance; 9) Far Away; 10) Eternity Part III; 11) Cries On The Wind; 12) Ascension

Med Eternity var det mer eller mindre takk og farvel til den rene metalen for Anathema. Her var det lite igjen av tyngre influenser. Grov vokal og blyholdige, nedstemte gitarer var knapt å høre. Det dukket riktignok opp aggressive gitarer her og der, men aldri med den rene metalsmaken som hadde dominert forgjengerne. Det var heller ikke mye tilbake av den trege rytmikken fra doom metal. Med Eternity vendte Anathema seg mot alternativ rock og prog. Musikken hadde fortsatt en del gotikk i seg, både i stemning og for så vidt også i arrangement og vokal, selv om også gothrocken stod mer i skyggen denne gangen. De tyngste gitarene måtte ofte vike plass for keyboards og gitarer i mer tradisjonell klassisk rock- og progtradisjon.

Store musikalske endringer til tross, Anathema var fortsatt til å kjenne igjen. Det skyldtes komposisjonenes form, de bleke, sørgmodige og desperate tekstene, og Vincent Cavanaghs vokal. I sum var mye av den depressive ånden fra The Silent Enigma videreført på Enigma, som i bunn og grunn ikke var det spor lysere enn forgjengerne, nesten tvert imot.

Tony Platt var et overraskende valg som produsent. Platt slo seg opp som tekniker på Island Record og ble senere assistent for Robert «Mutt» Lange på AC/DC megaselgere Highway To Hell og Back In Black. Siden etablerte han seg produsent på egne bein, med artister som Iron Maiden, Motörhead, Gary Moore, The Cult og Marillion på kundelista. Han produserte også Cheap Tricks forferdelige The Doctor, som var en rasering av den fine powerpopgjengen. Platts innsats på Eternity var ikke så verst, men lydbildet var tidvis litt grusete og tåkete, der musikken hadde trengt en større åpenhet og klarhet. Det trakk helhetsinntrykket litt ned.

På debutalbumet komponerte Danny Cavanagh all musikken, mens broder Vincent stod for tekstene. På oppfølgeren The Silent Enigma kom også bassist Duncan Patterson på banen, med flere bidrag både når det gjaldt tekst og musikk, og på Eternity var han del- eller eneansvarlig for syv av de egenkomponerte sporene. Pattersons dominans skulle fortsette på det neste albumet, og det er å anta at han hadde stor påvirkning på Anathemas musikalske hamskifte. Patterson komponerte blant annet det tredelte tittelsporet, som stod for nesten 14 minutter av den samlede spilletiden på 58 minutter. 

Eternity Part 1 var en kombinasjon av goth og alternativ rock, med doomy stemning. I Part 2 kom Pink Floyd-katta ut av sekken, i form av en dvelende instrumental, som landet et sted mellom post-Waters Floyd og neoprog (det er vel egentlig mye det samme?). Eternity Part 3 var en akustisk ballade, også den med progressive tilbøyeligheter, mens vokalen faktisk kunne minne om en av gamle Albions største originaler, David Tibet fra Current 93. 

Når vi først er inne på Pink Floyd; Eternity inneholdt en sterk versjon av David Gilmour og Roy Harpers komposisjon Hope. Den dukket første gang opp på plate i 1985, på Roy Harper og Jimmy Pages album Whatever Happende To Jugula? Harper deltok også på Anathemas versjon, med en spoken word intro. Det var en sterk låt, og Anathema gjorde ikke skam på den i sin drivende rockeversjon. Hope satte imidlertid også fingeren på Eternitys største problem; mangelen på virkelig sterke sanger og melodisk teft. For mye av materialet durte i vei på anonymitetens landevei, selv om det var gode anslag og detaljer både titt og ofte. Disse manglene trakk Eternity ned fra en sterk plate til en brukbar en. Det ble en døsig, lite engasjerende stemning over deler av materialet, uten at det noen gang ble direkte svakt. Det var et uforløst potensiale her. Plata var uansett så pass interessant lytting at den var verdt å bruke tid på, særlig det tredelte tittelsporet, Hope og den sterke balladen Angelica.

Rating: 7/10