The Birthday Party – The Birthday Party (Missing Link LP, 1980)

1) Mr. Clarinet; 2) Hats on Wrong; 3) The Hair Shirt; 4) Guilt Parade; 5) Riddle House; 6) The Friend Catcher; 7) Waving My Arms; 8) The Red Clock; 9) Cat Man; 10) Happy Birthday

Boys Next Door bygde seg raskt opp et lite navn i hjemlandet Australia, ikke minst takket være intens turnering, med minst like intense show. Gruppa var etter sigende en smått voldelig begivenhet fra scenekanten, med den klassiske tiltrekkende-frastøtende kombinasjonen av fare og sublime dyp som kjennetegner den beste rockemusikken.

I løpet av sommeren 1979 og de første månedene i 1980 spilte Boys Next Door inn sitt andre album. Innen plata ble utgitt i november 1980, hadde gruppa flyttet til London og byttet navn til The Birthday Party. Opprinnelsen til navnet er uklar. Noen bandmedlemmer har pekt på et skuespill av Harold Pinter, andre har pekt på en ikke-eksisterende scene fra Dostoyevskys roman Forbrytelse og straff, etter at Nick Cave hadde misforstått og/eller husket feil. Uansett synes det som om inspirasjonskildene var langt unna den jevne punkrockers 1-2-3 estestikk. Det kunne da også merkes usedvanlig godt i tekstene og den musikken gruppa leverte på «The Birthday Party».

I årene 1980 til 1982 hadde The Birthday Party base i London. I løpet av disse årene markerte gruppas seg som noe av heteste innen moderne rock, selv om det kommersielle gjennomslaget uteble. Etter sigende var ikke livet i storbyen spesielt enkelt, der både pengemangel og inntak av diverse stimuli bidro til tidvis hysteriske tilstander. Gruppas musikalske oppfinnsomhet og nysgjerrighet, koblet med ustabile levevilkår, ga seg utslag i en unikt intens og særegen rockmusikk. Den musikalske starten på denne reisen ned i sjelens dyp og verdens elendighet, startet for alvor med «The Birthday Party», selv om denne ble spilt inn med ungdommelig pågangsmot i solfylte Australia. Så selv om det musikalske galskapen og spenningen skulle utvikle seg videre over de neste platene, var det ikke tvil om at «The Birthday Party» hadde betydelig musikalsk egenverdi. Allerede her, og for så vidt allerede på deler av Door Door, var kombinasjonen av Caves ilske opptreden og hans ambisiøse og litterært opplyste tekstunivers på den ene siden og det infernalske musikalske rabaldret han red på, mer eller mindre på plass. Her veltet Cave seg i tekster om sex, synd, anger og elendighet, alt fremført med ukontrollert galskap, som om mannen hadde fanden selv i hælene. Cave var naturlig nok inspirert av andre, han som alle, og selv om uttrykket var originalt, var påvirkningen fra Beefheart og Iggy Pop merkbar. Cave, med sin nattsvarte lugg, bleke oppsyn og syltynne legeme, ble et forbilde for mange gothere, som var i fred med å stige opp fra undergrunnen. Sammen med Peter Murphy (Bauhaus) var han helt sentral både stilmessig og musikalsk for goth-generasjonen.

Denne anmelderen fikk The Birthday Party midt i fleisen våren 1981, da både The Friend Catcher og Happy Birthday ble innkjøpt på singel. Et rett i tryne rabalder, som likevel var underlig tiltrekkende. The Birthday Party var tross alt rock, riktignok med en original vri, men likevel så pass gjenkjennelig at selv en attenåring kunne hekte seg på. 

De to nevnte singlene, med sitt ukristelige, bluesy driv av galskap og protopunk, var representative for albumet. Gruppa dro gjennom ti sanger på en drøy halvtime, og holdt seg stort sett i et midttempo, støyende musikalsk landskap av garasjerock, punk, blues, funk og frijazz, med seremonimester Cave herjende over det hele. Samtidig var det åpenbart at gruppa var dyktige musikere, der de holdt det hele samme, ga rom for nyanser og teksturer, og samtidig maktet å tilføre begivenhetene en særegen swing. De skulle raskt lage enda mer intense og gjennomførte plater, men var godt i gang allerede her.

The Birthday Party var ikke bare Nick Cave, tvert imot. De hadde flere strenger å spille på. Riktignok skrev Cave halvparten av sangene på plata alene, men Rowland S. Howard bidro også med tre. Så skrev de to èn sammen med Mick Harvey, og det siste sporet var en avsindig versjon av Gene Vincents klassiker Cat Man. Mye er da også sagt opp gjennom årene om både gitaristen Howard og multi-instrumentalisten Harvey, to formidable og originale musikere, men også rytmeseksjonen med Calvert og Pew var noe helt eget.

Rating: 7,5/10