Black Dice – Beaches And Canyons (DFA cd, 2002)

1) Seabird; 2) Things Will Never Be The Same; 3) The Dream Is Going Down; 4) Endless Happiness; 5) Big Drop

Black Dice ble stiftet i Rhode Island tilbake i 1997, av de tre design-studentene Bjorn Copeland (gitar), Sebastian Blanck (bass) og Hisham Bharoocha (trommer). Noe senere ble Bjorns lillebror Eric Copeland med på vokal og elektronikk. Bharoocha hadde vært med i en tidlig utgave av Lightning Bolt, som også hadde sitt opphav på Rhode Island School Of Design. Bharoocha ga seg i Lightning Bolt i 1996.

Black Dice hadde en innholdsrik tid bak seg da de omsider ga ut sitt første fulle album i 2002. I 1998 flyttet gruppa til New York, og debuterte på plate samme år. De ga ut flere singler og Eper de første årene. I perioden før og etter debutalbumet Beaches & Canyon ga de også ut flere samarbeid med Wolf Eyes. Legendene Wolf Eyes, USAs fremste støyartister gjennom tidene, var også i ferd med å ta steget opp fra den aller dypeste undergrunnen på denne tiden. I disse første årene utviklet Black Dice seg fra et intenst og kaotisk band i skjæringspunktet mellom hardcore og noisecore til et avantgardistisk elektronisk orkester, med en fortsatt helning mot støy.

Blanck forsvant ut i 1999, og ble erstattet av Aaron Warren, som i tillegg til bass bidro med keyboards, sang og elektronikk. Brødrene Copeland, Warren og Baroocha utviklet en dronende, langstrakt støy-elektronika, med uvørne innslag av perkusjon og vokal. Låtstrukturer forsvant til fordel for flater av støy, utflytende elektronikk og generell utforsking i ullent terreng. Black Dice hadde større tilhørighet til den eksperimentelle musikken i New York, enn til den da så hippe retrorocken til døgnfluene The Strokes. Animal Collective var på mange vis deres brødre i ånden disse tidlige årene, da dyrekollektivet fortsatt var i sin mest søkende fase.

Beaches & Canyons ble utgitt på det hippe New York-selskapet DFA høsten 2002. Plata fikk storstilt mottagelse, blant annet i Pitchfork, og ga gruppe et renommè som et av avantrockens mest nyskapende navn. Så var det et spørsmål om rock-begrepet i det hele tatt var relevant for Beaches & Canyons enorme flater av fri lyd og tung perkusjon; Black Dice var mer beslektet med støy, avantelektronika og industrimusikk. De fremstod mest av alt som et post-industri band, der kraftfulle flater av lyd åpnet opp for både vakre melodilinjer og støyende kaotiske partier. Alt ble gjort med tilstrekkelig stil og finesse til at den nysgjerrige fikk mye å bite i. Midt i alt alvoret var det også innslag av absurd humor, som ga plata et lettere preg enn musikken strengt tatt inviterte til.

Beaches & Canyons begynte med den skjeve, pulserende Sea Birds, som lot lyden av fugler blande seg med stivt skurr og manisk gjentagende loops av syntetisk skjønnhet, mens en fm-radio ute av sync slumret i bakgrunn. Etter hvert falt perkusjonen tungt inn og dro det hele over i nesten-postrock.

Den ti minutter Things Will Never Be The Same var mer aggressiv, der en fortvilet-hysterisk vokal skrek seg gjennom lagene av lyd, som sakte men sikkert ble enorme, drevet frem av en tribal rytmikk og en mishandling av instrumentene som sendte tankene til Einsturzende Neubaten cirka 1981. The Dream Is Going Down var ikke mindre utfordrende med sin skumle, taggete støy. Her ble det trukket linjer til Wolf Eyes, men også til moderne elektronisk musikk ala Aphex Twins viltreste øyeblikk.

På den 15 minutter lange Endless Happiness ble det roet kraftig ned, der lytteren ble tatt med ut i kosmos, hvor fjern perkusjon, enslige gitartoner og lag på lag med elektronikk sendte lytteren ut ”dit”, før tunge trommer hentet alle hjem igjen. Det hele ble avsluttet ved sjøen, hvor lyden av bølger fylte høyttalerne de siste fem minuttene. Det hadde vært en fin avslutning, rent bortsett fra at monsteret Big Drop, med sine 16 minutter, også ville være med før Beaches & Canyons var over. På Big Drop utesket Black Dice fri støyrock. De startet der Godspeed! You Black Emperor avsluttet sine postrock-symfonier, og dro frirocken ut i asfalt-landskap; en ”rock” for øde industritomter og forlatte byområder.

Beaches & Canyons var en triumf av en plate, med nyskapende musikk i skjæringspunktet mellom støy, avantgarde, rock og elektronikk. Et moderne nesten-mesterverk for den nysgjerrige.

Rating: 8,5/10