Black Dice & Wolf Eyes (Fusetron cd, 2003)

1) I; 2) II; 3) III; 4) IV; 5) V; 6) VI; 7) VII

På høsten 2001 fant to sett skranglefanter fra støymusikkens undergrunn sammen i New York. Black Dice fikk besøk av Wolf Eyes, Ann Arbours store sønner. Wolf Eyes hadde holdt på siden midten av nittitallet, men hadde i likhet med Black Dice, først begynt å bli synlige for andre enn de aller mest innvidde da verden gikk inn i et nytt årtusen. Og dèt selv om gruppas legendariske label American Tapes allerede hadde rundet flere hundre utgivelser, med støyrelatert gunk på vinyl , cd-r og kassett.

Wolf Eyes bestod på dette tidspunktet av Nate Young, Aaron Dilloway og John Olson, kanskje gruppas mest klassiske besetning. 

Black Dice og Wolf Eyes hadde tilfelles en ubegrenset nysgjerrighet i forhold til sonisk utforskning. Begge gruppene opererte i et tilnærmet fritt og improvisert lydlandskap. De var samtidig svært forskjellige i tilnærming til lydkonstruksjon. Der Black Dice var høyt og lavt, «eksotiske» på hippie-vis, var Wolf Eyes barn av asfalt og industri. Wolf Eyes knurret og buldret behersket i dypet, og sendte ul av elektronisk støy og punkinspirasjon til overflaten.

Deler av materialet på «Black Dice & Wolf Eyes» hadde vært utgitt på et par cd-rs på American Tapes, i et minimalt opplag. Derfor var det et stykke god folkeopplysning av Fusetron å tilgjengeliggjøre opptakene i større omfang i 2003, to år etter opptakene ble gjort.

Albumet bestod av syv utitulerte spor, med samlet spilletid på 42 minutter. De syv musikerne hostet opp en rumlende blanding av mørk elektronika og underkjølt, temperert støy. Langt unna harsh noise og brutal noise som hos japanske og amerikanske samtidige som eksempelvis Merzbow, Incapatitants, Phil Blankenship og John Wiese.  Uttrykket var dypt psykedelisk, som et fiktivt soundtrack til skrekk sci-fi av beste c-film klasse; et 42 minutters signal fra undergrunnen, bakt på varm asfalt, lummer kjellerluft og slacker-inspirasjon; det boblet, men ikke over. 

Black Dice & Wolf Eyes var et amalgam av de to gruppene, som nærmet seg hverandre med respekt. Musikken var ikke sensasjonell, og begge lagde tyngre verker hver for seg. Wolf Eyes taktikk var alltid å se på karrieren som en eneste lang jam, en uendelig improvisasjon – som ble dokumentert på nær 1000 utgivelser over 25 år, alene, sammen med andre i forskjellige konstellasjoner og av nære venner, det meste på American Tapes. Det er i denne tradisjonen og konteksten dette samarbeidet må lyttes til. 

Mest realisert og givende var det femte sporet, der Dices trommestuk møtte ulvenes kjølige støysonder. Det ga en særdeles trippy effekt, som oppmuntret til gjentatt lytting. Med sine 15 minutter var det også albumets hovedspor. 

Spor 6 var også et høydepunkt. Her oppholdt vi oss nesten utelukkende i Wolf Eyes verden, med surrealistisk støy, hjemmelagde blåseinstrumenter og radioskurr, tilført stemmer druknet i ekko og andre effekter.

Rating: 6,5/10