The Birthday Party – Prayers On Fire (Missing Link LP, 1981)

1) Zoo-Music Girl; 2) Cry; 3) Capers; 4) Nick The Stripper; 5) Ho-Ho; 6) Figure Of Fun; 7) King Ink; 8) A Dead Song; 9) Yard; 10) Dull Day; 11) Just You And Me

Da The Birthday Party flyttet til London i 1980, kom de midt opp i den mest kreative perioden i rocken siden siste halvdel av sekstitallet. Punkens DIY- ideologi, med påfølgende oppsplitting i industri, post-punk, støy, funk- og dubrock, goth, synthpop og NWOBHM, resulterte i noen av de beste årene for rock noensinne. Ser man på hva som ble utgitt av album de første årene på åttitallet er det rett og slett svimlende. The Birthday Party utviklet seg etter hvert til å bli et av de mest egenrådige og originale gruppene i denne perioden. De befant seg på sin egne musikalske planet, som også Pop Group, Pere Ubu og Joy Division gjorde det. 

Vel på plass i London fikk gruppa på en plass en avtale om lisensiering med det nystartede selskapet 4AD, som sørget for at The Birthday Partys plater ble lettere tilgjengelige, og ikke bare en sak for spesielt interesserte som importerte plater fra Australia. 4AD ble raskt noe av det hippeste som fantes, og The Birthday Party fikk selskap av blant andre Bauhaus (før de gikk videre til 4ADs moderselskap Beggars Banquet) og Cocteau Twins. 

Da The Birthday Party skulle spille inn sitt tredje album (om man regner med Door Door), valgte de å reise tilbake til Australia. I desember 1980 og januar 1981 oppholdt de seg i to studio i henholdsvis Melbourne og dennes forstad Richmond. Under oppsyn av tekniker og manager Tony Cohen spilte de inn beistet Prayers On Fire, i et kaos av alkohol og kjemiske stimuli. Plata ble utgitt i april 1981, og verden forstod knapt hva som traff den.

Prayers On Fire, som gruppa produserte selv, var et stinkende, brutalt og støyende stykke avantrock. For første gang klarte The Birthday Party å destillere den åndssvake energien fra scenen over på plate. Senere har det selvsagt kommet betydelig tyngre, «vanskeligere» og mer sjokkerende musikk, enten man tenker på den drøyeste japanske psykedeliaen og støymusikken, eller amerikansk hardcore og norsk black metal. Likevel har Prayers On Fire beholdt sin posisjon som et mesterverk.

På Prayers On Fire fremstod Nick Cave som en fullvoksen versjon av seg selv, både musikalsk og som vokalist. Sammen med Rowland S. Howard var han sentral i det meste av låtskrivingen, og da særlig på tekstsiden. Han spyttet ut de underfundige, dystre strofene med en intensitet han senere skulle legge fra seg, og i nærmere kontakt med ur-rocken og beistet i seg selv enn han kom på denne plata og oppfølgeren Junkyard kom han aldri senere. Han manet frem ånden fra Iggy Pop, Captain Beefheart, Howlin’ Wolf og Elvis, og kokte det sammen med eget særpreg og en absurd sans for humor og teater. Selv om han skulle grave seg dypere ned i bibelen senere, var tittelen på plata særdeles treffende. Her var det ting som skulle drepes med hammer, kyllinger som vandret fritt, døde sanger, kjedsomhet, vrien kjærlighet, tårer og kropper som gikk amok. Det var rått, fullt av bilder og enormt fengslende i sin elendighet.

Rockehistorien er full av plater med sanseløs energi, men det er de færreste som på samme vis har klart å koble energien med musikalsk oppfinnsomhet og saftige låter. Det klarte virkelig The Birthday Part på Prayers On Fire, hvor den ene klassiske låten avløste den neste. Det løse, buldrende, bluesy og tidvis atonale, smått fri-jazz inspirerte spillet til de fire bak Cave var også noe helt for seg selv, hvor de fikk musikken til å svinge som en sjøsyk gammel bluesmann, langt til havs i en liten seilbåt med enorme høyttalere. Musikken var dominert av slamrende rytmeseksjon, to gitarer som ikke nølte med å velte feedback og skeive toner over lytteren, samtidig som blåsere herjet med lyden på utvalgte spor, som basuner fra helvete. Gruppa hadde to tett på geniale musikere i Mick Harvey og Rowland S. Howard, som begge er blant rockens mest sentrale musikerne de siste 40 årene.

Prayers On Fire inneholdt noen av åttitallets mest ikoniske rockelåter. Aller størst var kanskje den seige King Ink, med historien om den fæle Ink, som kom til byen. Cave gikk nesten ut av sitt gode skinn, der han brølte om at Ink måtte komme seg opp. Hva det enn betød. Like ellevilt utagerende var Cry, hvor Cave skrek refrenget over et mannskor av sjanglende lik.

Zoo-Music Girl gremmet Cave seg over senere. Det var ikke til å forstå da man hørte den dundre ut av startblokkene, mens Cave ropte på dama fra Zoo. Her, og på flere andre spor, oppnådde The Birthday Party den fryktsomme og fandenivoldske intensiteten som kjennetegnet de gamle mesterne av countryblues, som Charlie Patton og Son House.

I Nick The Stripper gjorde Cave narr av seg selv og sin voldsomme fremferd på scenen. Han omtalte seg selv som et tjukt lite insekt, under et nydelig rabalder, med suveren blås.

Rating: 9/10