Anathema -Alternative 4 (Peaceville cd, 1998)

1) Shroud Of False; 2) Fragile Dreams; 3) Empty; 4) Lost Control; 5) Re-connect; 6) Inner Silence; 7) Alternative 4; 8) Regret; 9) Feel; 10) Destiny

Sommeren 1997 forlot trommeslager John Duncan Anathema. Han ble erstattet av 27 år gamle Shaun ‘Winter’ Taylor-Steels. Taylor-Steels skulle kun bidra på ett album med gruppa før han gikk videre til My Dying Bride, en av de andre gruppene i «The Peaceville Three».  Alternative 4 ble også det siste albumet til Duncan Patterson. Han konsentrerte seg her etter om en solokarriere, som resulterte i diverse prosjekter, hvor de mest kjente var Antimatter og Íon.

Alternative 4 var Anathemas klart beste plate så langt. Med hjelp av produsent Kit Woolen lagde kvartetten, med hjelp av fiolinist George Ricci, et sterkt album i grenselandet mellom progressiv rock, altrock, goth og metal. Woolen var et godt valg for Anathema. Han ga Alternative 4 en tung og samtidig «åpen» lyd, klar uten å være polert, tung uten å være for seig. Wollen hadde slått seg opp som produsent av de sene Thin Lizzy platene, Philip Lynotts soloutgivelser og Magnums semi-klassiker On A Storyteller’s Night. På første halvdel av nittitallet produserte han blant annet Cradle Of Filth og Cathedral. Han var med andre ord en mann med sans for både progressiv rock og tung metal. En kombinasjon som passet Anathema utmerket.

Anathema som fremstod som mer definerte og «ferdige» på Alternative 4. Det var større høyde over komposisjoner, arrangementer og produksjon. I tillegg sang Vincent Cavanagh bedre enn tidligere. Han hadde utviklet et større register, og fremførte de mørke, depressive tekstene med en viss finesse. Det hang fortsatt et særegent tungsinn over Anathema, selv om det var mer nyansert og bedre formulert enn tidligere.

Produksjonen og kvaliteten på låtene gjorde det lettere å trenge inn i musikken, og for første gang kunne undertegnede virkelig ta Anathema helt til hjertet, og ikke kun være imponert. Man kunne ta seg i å savne litt humør, uten at det var en alvorlig innvending. Men at lytteren var rimelig mett etter en runde med Alternative 4 var det ikke tvil om; musikken var emosjonelt krevende lytting, uten at uttrykket var vanskelig eller kranglete.

Anathema hadde utviklet sin melodiøse åre betydelig. Duncan Patterson var den dominerende låtskriveren også denne gangen, og stod bak seks av ti spor. Danny og Vincent  Cavanagh bidro med henholdsvis tre og èn. Inspirasjon fra sen Pink Floyd og nittitallets Porcupine Tree var tydelig, men det var også spor av hardere rock og ren alternativ rock. La man godviljen til, kunne Alternative 4 puttes inn den store progressive metalbagen. Inspirasjonen fra Pink Floyd ble ikke mindre tydelig av bonusdiscen som fulgte med reutgivelsen noen år senere, med hele tre Floyd-covere. 

Det meste av musikken gikk i midttempo, med slepende, langstrakte melodilinjer, drevet frem av gitarer og keyboards og en saftig rytmeseksjon, som var tyngre og skarpere enn tidligere. Plata hadde en sjeldent kraftfull basslyd. Sangene skred frem med en dramatisk, inderlig tone, som stort sett maktet å unngå patosfylte klisjeer, og fikk lytteren til å tro på dramatikken i lyd og tekst. Anathema unngikk forfengelighet og selvhøytidelighet, og det var lett å tro på tekstenes åpenlyse fortvilelse. Sangene hamret seg insisterende frem på tradisjonelt rockoppsett, men med en sjelden luft i produksjonen, med plass til vokalen, som evnet å ri de forskjellige stemningene hjem. 

Alternative 4 var jevnt god hele veien, og holdt uanstrengt lytterens interesse gjennom de 45 minuttene den varte.  Og i motsetning til de fleste andre album, som gjerne dabber av litt mot slutten, fikk Alternative 4 et løft avslutningsvis,  der det fantastiske tittelsporet, Regret og Feel ble høyde-punktene på albumet. 

Med Alternative 4 tok Anathema steget opp blant de viktigste britiske rockebandene av tiden, uavhengig av sjanger. Sammen med Porcupine Tree og Radiohead viste de at det fortsatt stod til liv på øya, da britpopens storhetstid var over.

Rating: 8,5/10