Cabaret Voltaire – 2×45 (Rough Trade 2×12”, 1982)

1) Breathe Deep; 2) Yashar; 3) Protection; 4) War Of Nerves (T.E.S.); 5) Wait And Shuffle; 6) Get Out Of My Face

2×45 var det siste Cabaret Voltaire-albumet Chris Watson var med på. Hans tid i gruppa var over etter én EP, fire studioalbum, en rekke singler, en 12″ og ett livealbum. Ingen dårlig produksjon i løpet av drøyt tre år. Watson gikk videre til The Hafler Trio, sammen med Andrew McKenzie. I 1984 sluttet han også der, og gikk for en solokarriere. Solo fokuserte Watson på feltopptak, av alt fra storm til isbreers brytning, som ble å finne på en rekke fenomenale album. Han skulle også jobbe lenge i BBC.

Watson var kun med på den ene av to innspillingene til 2×45. Han var med i gruppas Western Works studio i oktober 1981, hvor Breathe Deep, Yashar og Protection ble spilt inn. Resten av materialet kom til i februar 1982, i Pluto Studios i Manchester. Besøket i Pluto Studios var dermed både de første innspillingene uten Watson og første gang utenfor eget studio.

Med eller uten Watson, 2×45 var et brudd med tidligere utgivelser. Mye av den grå industri/postpunken var forlatt til fordel for rendyrkede beats, hvor besøk på nattklubben stod i sentrum. Så var det ikke «Saturday night disco» av tradisjonelt kaliber som var siktemålet. Cabaret Voltaire hadde andre ambisjoner. De blandet inn alle mulige inspirasjoner og innfall i miksen. Her ble funk, dub, jazz, postpunk, feltopptak og arabisk musikk slengt opp i gryta. Samtidig hadde de utviklet en god beherskelse av tid og repetisjon; rytmene gikk og gikk, tidvis autistisk repetetive, men ble aldri kjedelige. De hadde med seg trommeslagere på alle sporene, noe som var med på å skape dynamikk i lydbildet, og brøt opp trommemaskinens sjelløse gnag.

2×45 var overraskende variert, bastante rytmer til tross. Breathe Deep banket i vei på en tilnærmet discobeat, men tok raskt veien over i streng postpunk av det avantgardistiske slaget. Inspirasjonen fra østlig musikk lå og murret i dypet. Den inspirasjonen slo ut i full blomst på Yashar, hvor lytteren med ett befant seg i Midt-Østen. Diverse perkusjon under svimlende, skakke orientalske toner ble supplert av opptak av en stemme som lurte på hvor 70 millioner mennesker gjemte seg. Det var skummelt, hektende og rett ut herlig lytting. Yashar var en av de definitive Cabs-låtene, og må høres av alle med interesse for det tidlige åttitallets populærmusikk. 

Protection var skarp, hvit funkrock med blås og stiv kuling i kastene. Vokalen var fortsatt like ond og illevarslende uklar som på Red Mecca, noe som økte spenningen til det nesten uutholdelige.

Innspillingene fra 1982 (War Of Nerves (T.E.S.), Wait And Shuffle og Get Out Of My Face) skilte seg ikke nevneverdig fra opptakene fra oktober 1981, på tross av at Watson ikke lenger var med. War Of Nerves (T.E.S.) var dyster funk, med sveipende synthesizere ala sen Joy Division, under Mallinders nattsvarte vokal og forvirrende radioopptak. Wait And Shuffle var i nabolaget til Pop Group, og selv om Cabaret Voltaire manglet den elleville, frie tilnærmingen til den gjengen, var det et like godt forsøk på avantfunk som noe annet. Tenk Bill Laswell mikset med Miles Davis cirka Agartha og Pop Groups Y.

2×45 ble avsluttet med en 13 minutter lang hissig øvelse i industriell dansemusikk. Her la Cabaret Voltaire på plass en av grunnsteinene i det som skulle bli elektro, house og tekno. Get Out Of My Face skred nådeløst repetitivt frem, mens blåsere, gitarer, Mallinders bjeffing og lydeffekter ble kastet mot lytteren. Det var en tung og passende avslutning på et nyskapende album, som står igjen som et av høydepunktene i Cabaret Voltaires karriere.

I likhet med Red Mecca gikk 2×45 til 1. plass på indielistene i UK. I tillegg krøp plata inn på de ordinære salgslistene i hjemlandet, med en 99. plass som bestenotering. Ikke all verden kanskje, men Cabs hadde løftet seg et godt stykke opp fra undergrunnen. Dèt var ingen liten prestasjon, med deres musikalske ståsted.

Rating: 8/10