The Kinks – Muswell Hillbillies (RCA LP, 1971)

1) 20th Century Man; 2) Acute Schizophrenia Paranoia Blues; 3) Holiday; 4) Skin And Bone; 5) Alcohol; 6) Complicated Life; 7) Here Come The People In Grey; 8) Have A Cuppa Tea; 9) Holloway Jail; 10) Oklahoma USA; 11) Uncle Son; 12) Muswell Hillbilly

The Kinks turnerte mye i USA i 1969 og 1970, og klarte å reetablere en solid fanbase over dammen. Lola Versus Powerman snek seg inn på Billboards topp 40, og singelen Lola ble en topp 10 hit i USA. Det var dermed stor interesse for The Kinks da gruppas platekontrakt med Pye kom til en ende med Percy.

RCA fikk tilslaget, og The Kinks undertegnet en kontrakt på fem album, etter å ha mottatt et forskudd på 1 million dollar. Det var en betydelig sum i 1970, og gruppa brukte deler av pengene til å bygge sitt eget studio. Konk Studios lå i Hornsey, ikke langt fra Muswell Hill, hvor Davies brødrene vokste opp. Kontrakten med The Kinks skulle ikke bli den gullgruven RCA hadde forestilt seg. Platesalget til The Kinks på første halvdel av syttitallet ble temmelig magert. Ray Davies gjorde det ikke enkelt for hverken plateselskap eller kolleger med stadig mer ekspansive konseptalbum. The Kinks forble riktignok en solid konsert attraksjon også i denne perioden, uten at det hjalp all verden på platesalget. 

Muswell Hillbillies var det siste albumet i The Kinks gylne periode. Nå tilhører jeg riktignok de som mener det mye fint å hente også på platene på RCA etter Muswell Hillbillies, men at det var mer ujevnt er ikke til å fornekte.

Muswell Hillbillies var ikke et rendyrket konseptalbum, men en samling låter som omhandlet livet i arbeiderklassen, og dermed indirekte brødrene Davies oppvekst. Kjente tekstunivers for The Kinks altså, men Muswell Hillbilies var lysere enn forgjengerne, både i tekst og musikk.

Det var et større innslag av humor og lys satire i alvoret. Uten at alvoret i en daglig tilværelse med regninger som forfaller, lange arbeidsdager og alle mulige andre plikter som detter på, ble undervurdert. Tvert i mot var Davies mer empatisk enn tidligere. Omslaget bygde godt opp under innholdet, der bandet hang i bardisken på puben, selv om puben bildet var tatt i ikke lå i Muswell, men i Archway noen kilometer unna. En link til Village Green Preservation Society fantes også. Der Ray Davies drømte seg tilbake på Village Green, var det sinne og irritasjon over «fremskrittets» ødeleggende effekt på hans gamle nabolag som fikk oppmerksomhet på Muswell Hillbillies.

Musikalsk var Muswell Hillbillies en miks av britiske og amerikanske musikktradisjoner, der country, blues, folkrock, vaudeville, ragtime og music hall gikk opp i en høyere enhet. Ray Davies, Dave Davies, Mick Avory, John Dalton og John Gosling utgjorde fortsatt The Kinks, men var forsterket med en blåsertrio ledet av Mick Cotton. Trompet, tuba, trombone og klarinett satte, sammen med Goslings piano og trekkspill, sitt preg på uttrykket.

Lydbildet var rustikk og røft. Det var mulig å høre likheter med samtidige som The Band, Faces, Rod Stewarts soloplater og Brinsley Schwarz. De hadde til felles en søken til røttene, etter år med med psykedelia, avant garde, hard rock og alle mulige innfall og utfall. Tilbake til røttene «bølgen» kom i skyggen av heavyrockens fremvekst og alle de progressive rockbandene som tok oppmerksomhet på samme tid. Det eneste The Kinks hadde tilfelles med prog og heavyrock i 1971, var lengden på hår og skjegg; her hadde ting grodd de siste årene. Det var uansett et talende bilde på de store endringene musikken deres hadde gjennomgått siden 1968. 

Ray og Dave Davies søkte tilbake til musikalske helter fra oppveksten på Muswell Hillbillies. De var et naturlig valg med hensyn på tekstlig tematikk og innhold på plata. Det utvidede The Kinks viste seg frem som et fremragende roots-orkester, der de taklet ren country (tittelsporet), New Orleans-musikk (Acute Schizoprehnia, Holiday, Alcohol), folk og pop. Alt båret frem av særdeles sterke låter fra Ray Davies. Det var ikke ett spor her som ikke var minneverdig.

Albumet hadde også en andel rockelåter, der gruppa strakk seg ut. Åpningssporet 20th Century Man var en av de beste rockelåtene Kinks lagde etter 1970, der den veltet frem på en groovende rytmefigur fra Mick Avory, og sakte ble fylt ut med hammondorgel, akustiske og elektriske gitarer, og ikke minst en Ray Davies i god vokal form. Skin And Bone var ikke stort dårligere, med historien om en uheldig slankekur for Fat Flabbie Annie, over en T-Rex beat. Samme gitarlyd dukket opp på Here Comes The People In Grey, som lusket av gårde, med en tekst om å bli styrt av grå byråkrater i et Kafkask univers.

I sum utgjorde det rootsy materialet, tematikken og det organiske, rustikke lydbildet et forbløffende vellykket hele. Muswell Hillbillies virket unnselig og tam ved først lytt, men sangene vokste seg sterke etter noen gjennomlyttinger. I tillegg var de sjeldent slitesterke, det var en varighet og tidløshet over plata, som gjorde at den står igjen som en av The Kinks beste.

Kommersielt ble Muswell Hillbillies der i mot ingen fest. Plata kom ikke inn på listene i UK, og i USA måtte albumet nøye seg med beskjedne plasseringer. Uten at det påvirket Ray Davies evne og vilje til å gjøre nøyaktig som han lystet, som vi skal se.

Rating: 9,5/10