Cabaret Voltaire – Hai! (Rough Trade LP, 1982)

1) Walls Of Kyoto; 2) 3 Days Monk; 3) Yashar (version); 4) Over & Over; 5) Diskono; 6) Taxi Music (version)

Cabaret Voltaire holdt høy frekvensen på utgivelsene, og rakk ett album til i 1982. I november slapp de sitt andre livealbum. Denne gangen var Y.M.C.A. i London byttet ut med Tsubaki House, Tokyo. Ikke verst at et undergrunnsband fra Sheffield klarte å strekke ut tentaklene sine helt til Japan. Det skal sies at japanerne alltid har elsket vestlig eksperimentell musikk, noe som avleiret seg i mengder av japanske artister innen psykedelia, industri, noise og postpunk. Blant japanske artister fra åtti- og nittitallet er det svært mye fint å hente for den nysgjerrige.

Chris Watson var borte siden sist. Mallinder og Kirk hadde tatt med seg trommeslageren Alan Fish som erstatter. En «ekte» trommeslager hadde vist seg effektiv allerede på innspillingen av 2×45, og var en viktig forutsetning for gruppas videre vei inn på dansegulvet.

Hai! fortsatte i samme stil som 2×45. Samtlige seks spor var tungt forankret i dansbare rytmer, samtidig som teksturer og innfall fortsatt bar preg av gruppas ståsted i den eksperimentelle delen av postpunk- og industriscenen. Det var ingen glideflukt mot det rendyrkede kommersielle på Hai!, helller en utforsking av det dansbare. Utrykket var rått og rett i trynet, der rytmikken la et insisterende og nærmest grinete fundament for Cabs; de var fortsatt sinte og fortvilte.

Hai! bestod til en stor del av tidligere uutgitt musikk. Eneste sporet som var kjent fra før var Yashar, fra 2×45. Over And Over skulle dukke opp det neste studioalbumet, The Crackdown. Diskono og Double Vision dukket opp på bonus – 12″ til samme album. 3 Days Monk ble utgitt på singel i 1982.

Yashar var ikke like overveldende på Hai! som den var på 2×45. Gruppa maktet ikke å løfte det komplekse lydbildet fra scenen. I tillegg var Mallinders vokal litt hes og kavete. Over & Over var bedre. Her messet Mallinder tittelen om og om igjen, over et komp som hadde mye av tidlig New Order i seg. Det var nesten så man kunne man frem synet av Peter Hook. Her spilte Richard Kirk også postpunk-gitarhelt; et herlig, rått stykke musikk av sin tid. 3 Days Monk hadde mye av det samme som Over & Over over seg, uten å lodde like dypt. Til det var riff og rytme for mye på det jevne. På 3 Days Monk parafraserte de Pop Group via 23 Skidoo, uten å nå de samme høydene disse kunne nå i samme stilart.

Diskonos var ren dansemusikk, med en nyskapende teknobeat. Unge svarte menn fra Detroit og Chicago må ha hørt denne, da de noen år senere skrudde på trommemaskinene sine, selv om de neppe tok med seg inspirasjon fra Mallinders sinte røst.

Hai!s definitive høydepunkt, Taxi Music, dukket senere opp på soundtracket til Johnny Yesno . På Hai! bredte Taxi Music seg ut over nesten 12 minutter. Den var en illevarslende vandring over etnisk perkusjon, bass, synthflings og hakkende funkgitar. Taxi Music var en videreføring av monsteret Get Out Of My Face, fra 2×45. Det eneste som hindret den å nå samme høyder var den halvgode kvaliteten på opptaket. Hai! hadde langt bedre lyd enn det forrige livealbumet (Live At the Y.M.C.A.), men var fortsatt av dårligere kvalitet enn ønskelig. Cabaret Voltaires undergrunnstuk var, paradoksalt nok, avhengig av god lyd for å kunne nytes i fulle drag.

Det lille trekket for lydkvalitet bør ikke hindre fans å finne plass til Hai! i sine hyller. Andre kan gå videre.

Rating: 6,5/10