Anathema – Judgement (Music For Nations cd, 1999)

1) Deep; 2) Pitiless; 3) Forgotten Hopes; 4) Destiny Is Dead; 5) Make It Right (F.F.S.); 6) One Last Goodbye; 7) Parisienne Moonlight; 8) Judgement; 9) Don’t Look Too Far; 10) Emotional Winter; 11) Wings Of God; 12) Anyone, Anywhere; 13) 2000 & Gone

Med Duncan Patterson og Shaun Steele ute av gruppa etter utgivelsen av Alternative 4, var det klart for comeback fra gamletrommis John Douglas. I tillegg tok Dave Pybus over bassen. John Douglas søster Lee Douglas bidro med vokal på to spor. 

Med Patterson ute av bildet, ble hovedansvaret for låtskrivingen lagt på Danny Cavanaghs skuldre. Han hadde delt på det ansvaret med Patterson tidligere, men denne gangen komponerte han, alene eller sammen med andre medlemmer av bandet, 10 av 13 spor. Litt overraskende bidro også trommeslager Duncan med tre spor, og han hadde ingenting å skamme seg over med sine bidrag. Anathema fortsatte fornuftig nok samarbeidet med produsent Kit Woolven, som hadde gitt gruppa et lydbilde som passet dem utmerket.

Judgement fortsatte mer eller mindre i samme stil som forgjengeren. Etter noen få toner av åpningssporet var det enkelt å høre hvem som var på ferde. Anathema hadde funnet sin stil, sin egen signatur. Det betød en ofte saktegående, smått eksperimentell alternativ rock; en blanding av progressiv rock av den moderne typen, hard rock, folk og gothmetal. En melodiøs, melankolsk og etter hvert melodisterk blanding, som fenget og engasjerte lyttere i både metal- og progland, uten at musikken var spesielt kompleks. Det var langt mellom de drøye taktskiftene og de elleville vendingene. Det progressive elementet var ivaretatt i den flytende, smått drømmende stilen på låter og arrangement. De var heller ikke progressive metal. Da lignet de mer på Porcupine Tree i det melodiøse hjørnet.

Det hang fortsatt et tungsinn over tekstene, og Vincent Cavanaghs plagede røst ga melankoli og fortvilelse til stemningen på Judgement, som den gjorde på Alternative 4, der han fant sin vokale signatur. Tekstene var ikke nødvendigvis stor lyrikk, men fungerte greit til Anathemas musikk, og ble aldri meningsløst trivielle eller ukledelig pompøse. Det var mulig å vurdere det som oppriktig ment. Og den rørende hyllesten til brødrene Cavanaghs mor, som døde i 1998, var oppriktig og vakker.

Judgements låter var jevnt over hektende, tungsinn til tross. Plata krevde likevel gjentatt lytting for å åpne seg. Første gangs lytting avslørte svært lite av hva som rørte seg under Judgements panser, der den ene saktegående låten avløste den neste. Tålmodighet er heldigvis en dyd, og Judgement skled sakte, men sikkert på plass ved siden av Alternative 4.

Åpningssporet Deep hadde et deilig driv, båret av akustiske gitar i kombinasjon med nesten-feedback, og et arrangement som benyttet både lys og skygge. Forgotten Hopes hadde mye av det samme over seg, og det var enkelt å konstatere at Vincent Cavanagh hadde tatt ytterligere steg som vokalist, i en folkdynket midttempo rocker.

Den korte instrumentalen Destiny Is Dead var også et av platas høydepunkt, med sjeldent smakfullt gitarspill. Den skulle bare vart mye lenger. Det samme gjaldt den to minutter lange Parisienne Moonlight, en piano-ballade sunget av Lee Duncan, sammen med Cavanagh. Den viste frem nye muligheter for Anathema. Tittelsporet hadde også høyde over seg, selv om det ikke pekte seg ut på samme vis som tittelsporet på forgjengeren.

John Duncan bidro som sagt med tre låter. Make It Right kunne stilmessig sett like gjerne ha vært skrevet av Danny Cavanagh. Han bidro i stedet med synthmarinering av det saftige slaget. Don’t Look Too Far var gitartung, og nøt godt av Lee Douglas vakre koring. Hans tredje bidrag, den tunge Wings Of God, hadde ikke platas største melodi, men hadde et sjeldent drag over seg, blygitarer inkludert, og igjen den forfinede bruken av lys og skygge.

Rating: 8/10