Black Dice – Creature Comforts (DFA cd, 2004)

1) Cloud Pleaser; 2) Treetops; 3) Island; 4) Creature; 5) Live Loop; 6) Skeleton; 7) Schwip Schwap; 8) Night Flight

Black Dice fulgte opp debutalbumet med singelen Cone Toaster og EPen Miles Of Smiles. Cone Toaster var mer bastant rytmisk enn Beaches & Canyons, og ikke gruppas største øyeblikk. Miles Of Smiles var mer ambisiøs og tilfredsstillende. Tittelsporets innledning hadde ruglete kirkeklokker på speed over smuldrende rytmikk, før et jungle-basert midtparti med ambiente grøss var starten på et kaotisk-afrikansk ritual. Her skjedde det mye på 14 minutter! EPens andre spor, Trip Delay Dude, dro seg også ut mot kvarteret, hvor lytteren ble dradd gjennom et fascinerende lydteppe av afro inspirerte tangent- og gitartoner og tilnærmet ren støy, før avslutningen tok lytteren tilbake til innledningen, denne gangen gjennom rytmiske øvelser på kanten av det kaotiske stupet. Miles Of Smiles viste mulighetene i gruppas musikk.

Uttrykket fra Miles Of Smiles ble videreforedlet på Creature Comforts, som ble utgitt på DFA sommeren 2004. Black Dice bestod fortsatt av brødrene Copeland, Aaron Warren og Hisham Bharoocha. Creature Comforts skulle bli Bharoochas siste album med Black Dice, hvorpå gruppa fortsatte som trio.

Beaches & Canyons viste frem et utforskende ensemble, som lyktes med å omskape sin nysgjerrighet på utradisjonelle løsninger til, om ikke fengende, så i hvert fall svært givende lytting. Det klarte de på forbløffende vis å fortsette med på Creature Comforts, samtidig som de utviklet seg. Der Beaches & Canyons var ustyrlig og vilter, med lange flak av ukontrollert lyd, var Creature Comfort en smule strammere, uten at det var tale om en helning mot det konforme; Black Dice var fortsatt i uutforsket landskap, dog med en smule større konsentrasjon i uttrykket. Et bilde på dette var selve omfanget; Beaches & Canyons strakk sine fem spor over timen, mens Creature Comforts gjorde unna sine åtte på under tre kvarter.

Creature Comforts var mer enn noe annet en eksperimentell, elektronisk kollasj, med impulser fra mange hold. Uttrykket var svimlende, vindskjevt og dypt psykedelisk; en neo-psykedelia som tok opp tråden fra musique concrete, sekstitallets acidrock, krautrockens mest ustyrlige figurer (Anima, Faust og andre), urterockerne i Ozric Tentacles, Ovals glitch og Aphex Twins ustyrlige musikalitet. Musikalsk sett hadde Black Dice få direkte linjer til inspirasjonskildene, men i ånd var den en rett linje tvers gjennom, fra sekstitallet og frem til i dag. Black Dice hadde knapt sine like i 2004, men hadde et visst slektskap til de samtidige New York-bandene Liars, Sightings og Animal Collective.

Creature Comforts var både en samling og en oppløsning; musikken stod stadig i fare for å ramle fra hverandre, men sjanglet frem på tilsynelatende fritt vis. Ved nærlytting ble det dog åpenbart at Black Dice planla; her var lite overlatt til tilfeldighetene.

Om det var et ikke var et tydelig konsept å finne, var plata mulig å lytte til som en kommentar til samspillet mellom natur, dyr, mennesker og teknologi. Naturen som i afro-inspirerte gitarer, fuglekvitter og andre dyrelyder fremstilt av viltvoksende elektronikk, mens mennesker og maskiner klemte ut en dypt annerledes teknikk og rytmikk; det fengslet.

Den korte snutten Cloud Pleaser åpnet ballet, med gitar krydret med knudrete (u)lyder fra kokt elektronikk, som en forberedelse på hva som skulle komme. Deretter var det over i den dansende, absurde Treetops, hvor «dyrene i Afrika» remjet mot månen, mens gitaren gikk og dansbar elektronika på vrangen gjorde forsøk på å forstyrre idyllen; pent og vrangt, mykt og hardt – og svært fengslende. Etter den korte Islands, var vi tilbake i Treetops nabolag, med taktfast rytmikk, elektronisk dyrekommunikasjon og mer vrengt elektronikk.

Etter den minuttlange Live Loop, var det klart for albumets hovedspor, den kvarterlange Skeleton. Her samlet Black Dice trådene, i en hvileløs odysse over gitarer i loop, elektroniske innfall og utfall, der ambient møtte rytmikk i et stykke pustende, gyngende elektronikk. 

Den to minutter lange Schwip Schwap pekte frem mot det neste albumets «broken beats», uten å gjøre all verden ut av seg, før avslutningssporet Night Flight igjen samlet seg om rytmene.

Rating: 8/10