The Kinks – Everybody’s In Show-Biz (RCA 2LP, 1972)

1) Here Comes Yet Another Day; 2) Maximum Consumption; 3) Unreal Reality; 4) Hot Potatoes; 5) Sitting In My Hotel; 6) Motorway; 7) You Don’t Know My Name; 8) Supersonic Rocket Ship; 9) Look A Little On The Sunnyside; 10) Celluloid Heroes; 11) Top Of The Pops; 12) Brainwashed; 13) Mr Wonderful; 14) Acute Schizophrenia Paranoia Blues; 15) Holiday; 16) Muswell Hillbilly; 17) Alcohol; 18) Banana Boat Song; 19) Skin And Bone; 20) Baby Face; 21) Lola

Ray Davies ambisjoner var det som vanlig lite å si på, men som like vanlig ble realiseringen av storstilte, multimediale planer redusert til noe langt mindre enn hva han så for seg i utgangspunktet. Så også med Everybody’s In Show-Biz.

I forlengelsen av The Kinks comeback som konsertattraksjon i USA, og med et brukbart, om ikke enormt platesalg, satset gruppa hardt på det amerikanske markedet.  Omfattende turnering, presse og markedsføring ga resultater. Den omfattende reisevirksomheten og lange, slitsomme turneer fikk Ray Davies til å planlegge en film om livet på veien. Planen var at et filmteam skulle følge gruppa på kryss og tvers av USA, og lage en film rundt det. Slik ble det ikke, men det materialiserte seg et dobbeltalbum i august 1972. Everybody’s In Show-Biz holdt på noe av det opprinnelige konseptet, gjennom å bestå av en plate med liveopptak og en studioplate med sanger om livet på veien (med noen få unntak).

Livealbumet var mest interessant som en dokumentasjon av en gruppe i stor endring. Fra å være et rett frem poprock orkester med minimal staffasje og en sky Ray Davies som prøvende frontmann, gikk The Kinks til å bli et kabaretinspirert monster.  Liveplata ble tatt på opp i Carnegie Hall, New York 2. og 3. mars, 1972. Her var Ray Davies midt oppe i forvandlingen fra sky og innadvendt rocker til flamboyant, utadvendt kabaretartist, som spilte på alle mulige strenger, fra Tin Pan Alley, til androgyn seksualitet og rendyrkede publikumsfrierier. Fra svart dress og slips var antrekket nå endret til hvit dress med rød tversover.

The Kinks var utvidet til fem faste medlemmer. I tillegg hadde de med seg blåserseksjonen fra Muswell Hillbillies, ledet av Mike Cotton. Dèt satte sitt tydelige preg på uttrykket, som fortsatte den rootsy stilen fra Muswell Hillbillies, med stor vekt på blås og langt mindre enn vanlig av Dave Davies gitar. Halvparten av sangene var hentet fra nevnte album. Disse ble spedd ut med tullete versjoner av standarder som Mr Wonderful, Banana Boat Song og Baby Face. Av uforståelige grunner var Lola tatt med i en versjon som kun bestod av at publikum sang refrenget. Gjengen på scenen virker relativt animert. Spillingen var løs og tidvis direkte sleivete. Dermed endte livealbumet opp mest som et interessant tidsdokument, mer enn et fullgodt konsertalbum, isolert sett.

Studioplata hadde imidlertid interesse langt ut over å være et tidsdokument. Ray Davies var fortsatt i storform som låtskriver i 1972, og leverte ni sanger, som ble supplert med broder Daves You Don’t Know My Name. Det musikalske uttrykket fortsatte der Muswell Hillbillies slapp, hvor inspirasjon fra country, folk og New Orleans var tydelig. Det var også plass til et par rene rockelåter og flere sterke ballader, i klassisk Kinks-stil.  

Lillebror Davies bidrag var en sår countryrocker, hvor Dave lurte på om noen visste hvem han var, der han stod i skyggen av den berømte og geniale storebroren sin. Det var en sterk låt, med flott sang av Dave og et stilig arrangement med slidegitar, fløyte og piano. Det skulle dessverre bli Daves siste komposisjon på en Kinks plate på mange år. Han slet med seg selv, forholdet til broder Ray og ikke minst den musikalske retningen The Kinks beveget seg i, der de seilte vekk fra pop og rock mot rockopera og noe som minnet sterkt om kabaret. Det var et vanskelig sted å oppholde seg på for en rocker som Dave Davies.

Everybody´s In Show-Biz var et konseptalbum om livet på veien, hvor Ray Davies beskrev reiser langs landeveien, hotellopphold med savnet av de der hjemme, og ikke minst mat. Mat ble gitt stor plass, der sanger som Maximum Consumption, Hot Potatoes og Motorway tok for seg forskjellige aspekter. Maximum Consumptions talte for seg. Her ble det ikke spart på inntaket, noe som ble så godt beskrevet at lytteren overhodet ikke var sulten etter at den var ferdig. Hot Potatoes handlet om fattigmanns potet-trøst, hvor varme poteter var det eneste man hadde råd til, og protagonisten egentlig var glad til. Motorway tok for seg den begredelige maten som møtte reisende langs motorveien, garantert selvopplevd av Ray Davies på turne. Felles for de tre sangene var gode melodier og oppfinnsomme arrangementer. Det gjaldt forøvrig hele studiodelen av Everybody´s In Show-Biz, selv om ikke alle sangene nådde helt opp til de enorme høydene på de fire foregående studioalbumene (glem Percy). 

Everybody´s In Show-Biz inneholder også to av Ray Davies vakreste ballader. Den skjøre, lengtende Sitting In My Hotel var en refleksjon over hvordan familien ville reagert på hans liv på veien, og hans lengten etter de der hjemme, satt til en fantastisk melodi.

Sitting In My Hotel var likevel bare lillebror til albumets største høydepunkt og kanskje The Kinks beste låt fra syttitallet, Celluloid Heroes. Celluloid Heroes var en lang, sval ballade med en av Ray Davies sterkeste melodier. Teksten omhandlet Hollywoods drømmeverden, hvor han lengtet etter å synke inn i filmens fantasivirkelighet, langt unna daglige bekymringene og sjelelig smerte. 

Celluloid Heroes ble sluppet på single, men gjorde ikke noe av seg. Den har likevel fått et langt liv på radio, spesielt i USA. Den mye spilt på sytti- og åttitallet, og etterhvert også på classic rock radio. 

The Kinks fikk likevel en hit fra albumet, da Supersonic Rocketship kranglet seg inn på topp 20 i UK. Det skulle vise seg å bli The Kinks siste hit i UK på 11 år, da Come Dancing ble en slager sommeren 1983. I USA skjedde det ingenting med Supersonic Rocketship. Albumet greide seg litt bedre med en 70. plass på Billboards albumlister.

Nå ventet teater og rockopera – for alvor. 

Rating: 7,5